Jeg hørte om en interessant undersøkelse som en barnehage gjorde. Avdelingslederen ba sine medarbeidere om å være ærlige. De voksne har ofte sine favorittbarn. Kunne de vise hvem disse var?
Oppgaven var å feste et hjerte ved navnet til barna. Hjertets størrelse skulle vise hvor mye de likte barnet.
- Barnet som de likte litt skulle få et lite hjerte.
- Barnet de likte veldig godt skulle få et stort hjerte.
- Barnet de mislikte skulle ikke få hjerte.
En ny oppdagelse
De barnehageansatte var ærlige. De gjorde oppgaven skikkelig. Mange hjerter ble delt ut. Ingen så egentlig oppgaven som særlig vanskelig.
Men oppdagelsen de gjorde var ny og ubehagelig. To av barna ble stående igjen uten hjerter. De hadde ikke engang fått et bittelite hjerte ved sitt navn.
Det var ingen av de voksne som likte dem.
Det som skal til for å bli likt
Jeg har fire barn. Gjennom de siste 11 årene har det vært min daglige rutine å levere ett eller flere av dem i barnehagen. Deretter har jeg vært på jobb i åtte timer. Om ettermiddagen har jeg hentet dem.
I barnehagen ser jeg ungene mine knytte sine første vennskapsbånd. Det begynner med at de løper etter hverandre og ler. Ett år gamle og det sosiale spillet er i full gang.
Etter hvert kommer språket. I treårsalderen begynner de å gjøre avtaler. Jeg kjører min datter på besøk til favorittvenninnen. Andre ganger blir venninnen med hjem til oss.
De er ny i verden men forstår allerede mange av de uhåndgripelige sosiale kodene som skal til for å bli likt av andre.
Jeg må innrømme at jeg faktisk aldri har tenkt tanken på at mine eller andres barn kanskje ikke er likt av de voksne i barnehagen.
Det er en uutholdelig tanke.
For hvordan oppfører en voksen seg overfor et mislikt barn? Hvordan snakker den voksne med det mislikte barnet mens det ligger på stellebordet? Hvordan trøster den voksne det mislikte barnet som har slått seg og gråter?
Hvor mange smil får det mislikte barnet av de voksne i løpet av dagen, uken og året?
En stor oppgave
VG og regjeringen har satt igang en massiv kampanje. VG ber sine lesere avgi et løfte om aldri å mobbe. Regjeringen ber eiere av skoler, SFO og barnehager forplikte seg til å arbeide systematisk mot mobbing.
Det er en stor oppgave. Den må starte tidlig og vare livet ut.
For det var to barn som ble stående igjen uten hjerter ved navnet sitt.
Ingen voksne likte dem.
Les mer fra KobbaBloggen:
Forbanna jævler!
Det mektige tabuet
Derfor blir du værsjuk
Jobber som innovasjonssjef i Stavanger Aftenblad og elsker å gyve løs på nye ting. Utdannet journalist og markedsøkonom. 
tom hammer
februar 11, 2011
Undersøkelsen er kanskje i drøyeste laget. Det er jo ærlighet som skulle komme ut fra den enkelte ansattes syn og det resulterte i at to ikke fikk hjerter.
Men synes det er greit å nevne at oppegående mennesker lar ikke sine ærlige oppfattninger av ulik karakter prege jobben de er satt til å gjøre. De ansatte skal ha en profesjonell holdning til jobben sin, og derfor vil nok ikke ikke noen av barna merke dette på noe sett og vis. En må gjøre jobben som en er ansatt til, eller så kan de slutte.
Rita Louise Sørensen
februar 12, 2011
Jeg er litt uenig med deg, og jeg synes det skulle gjøres slike øvelser i alle barnehager og skoler…eller der det jobbes med barn. Selv om vi som voksne er aldri så profesjonell, så handler det om å skape en god relasjon til barna. En god relasjon skaper en ikke bare med profesjonalitet (ord), men med følelsen…jeg liker deg. Barn merker om de blir følelsesmessig likt eller ikke…akkurat som vi voksne gjør. Derfor synes jeg undersøkelsen er en fantastisk måte å gjøre de voksne oppmerksomme på sin egen rolle. Og jeg vil tro at de som var med på undersøkelsen faktsisk setter pris på å få en ny mulighet til å se ALLE barna med: Jeg liker deg!
Øyvind Bremnes
februar 17, 2011
Så du tror med andre ord at det er de voksne som er problemet her?
Tinh le van
februar 18, 2011
Selvfølgelig Øyvind, hvordan barn blir kommer fra oss voksne. I 2011 er det ingen hemmelighet lenger.
Kyrre Brekke Haakaas
februar 17, 2011
Tom – jeg vil tørre å påstå at din påstand “oppegående mennesker lar ikke sine ærlige oppfattninger av ulik karakter prege jobben de er satt til å gjøre” er uriktig. Jeg tror at vi mennesker styres av våre egne meninger og oppfatninger i alt vi gjør. Om ikke vår subjektive mening eller preferanser er oss bevisst når vi utfører våre handlinger vil de skinne igjennom ubevisst. Dette kommer særs tydelig frem gjennom kroppsspråk og holdningene vi bringer med oss i arbeid med andre mennesker; feks problemløsing.
Eksempel: Det er mulig å si at man liker maten for å være sosialt høflig slik det kreves av oss i en gitt setting – men ansiktet, øynene og måten vi spiser på vil kunne avsløre oss.
Bare tenk på det smilet barna får i løpet av dagen – er det smil med bare munnen eller hele ansiktet?
Jeg er enig at det du sier bør være det ideelle …. men slik er det dessverre ikke.
Vivian
februar 11, 2011
Hei, jeg jobber i barnehage og vi bruker den øvelsen på avdelingen…! Men ved farge koder… Og hele meningen med det, er at vi skal bli mer observant på om vi har noen barn en ikke ser like godt som andre, og skal da jobbe med og se barnet likedan og har som oppgave og fokusere på det.. Samme er motsatt vei, for en skal ikke ha en favoritt alle barne skal være grønn / nøytral farge for oss…! Og det er fantastisk måte og bli litt ops på! Og forebgygge at i ge. Barn faller utenfor
Heidi
februar 17, 2011
Du har forstått det du Vivian
)
HP
februar 11, 2011
Har du kilde til undersøkelsen?
Kolbjørn Andreassen
februar 12, 2011
Det har jeg, men det er mer snakk om en øvelse som jeg forstår flere barnehager gjør, mer enn en undersøkelse i stor skala. Jeg burde kanskje brukt ordet “øvelse” fremfor “undersøkelse” i teksten.
Heidi
februar 17, 2011
Det tror jeg bestemt du burde. MANGE benytter seg av dette, nemlig for å ivareta alle barn og unngå at noen går en dag uten å bli sett. Dette er en bra måte å jobbe på faktisk.
Ante Valente
februar 12, 2011
Det står om denne metoden i ei bok som Kristin Rydjord Tholin har skrevet, med tittel “Etisk omsorg i barnehagen og skolen” nærmere bestemt side 152. Utgitt av abstrakt forlag AS i 2003
Busserulls
februar 16, 2011
Har mine tvil om den undersøkelen er blitt gjort. Men som det sies at det kan være en øvelse…
uansett… hva er “løsningen” på dette. Burde vi tvinge alle til å like alle? Det er ikke det indre som teller, det er handlinger. Selv om de voksne ikke likte 2 av barna (som sikkert var noen bøllefrø), så er det jo viktigste aqt de oppfører seg likt. Neste gang de tar den øvelsen, og alle får hjerter. Ja da er ærligheten borte iallefall
Roger Wangberg
februar 16, 2011
Det handler nok ikke bare om “bøllefrø”. Disse barna kan nok høste ett og annet hjerte i en slik øvelse – mest av alt handler det om de “usynlige”. Barn som hverken får ris eller ros i løpet av en skolehverdag/treningsøkt/fritidssyssel.
Løsningen er å ha metoder for å “se alle barna”. Altså sikre både formell og uformell voksenkontakt i løpet av en dag. Når vi først velger å institusjonalisere barna våre – er vi nødt til å ta “forsvarlige” metoder for å unngå flest mulige bivirkninger av dette.
“Skolen er de voksnes sammensvergelse”
Franz Kafka
Melek
februar 17, 2011
Ærlig talt,kan ikke skrive at ungene sikkert var bøllefrø og vel fortjent (omtrent slik jeg tolket dette)
At barnehager gjrennomfører slike ‘tester’ for å finne ut hvem som ‘står utenfor’ er jo kanskje vel og bra -
SÅ LENGE DEN BLIR UTFØRT SLIK AT UNGENE IKKE SKJØNNER NOE!!!!
– og ikke alltid lett å skjule noe for små barn!
Men tilbake til testen,
helt på tryne spør du meg,
for som ansatte i barnehage er en av tingene vi lærer på skolen
er nettopp dette med å forskjellsbehandle de man liker og ikke liker!!!
Tror faktisk at et av kapitlene i læreboken vår handlet om dette temaet…..
Så syns denne barnehagen er gjennomført lite profesjonelle!!!
Ærlig eller ikke ærlig,
håper de ungene som både fikk hjerter og ikke hjerter ikke helt skjønte hva som foregikk???
Em Pati
februar 17, 2011
Ingen barn er bøllefrø. Enhver som kaller et barn dette, bør ikke ha noe med barna å gjøre. Barn er en frukt. Hvis du legger en frukt i en kurv sammen med bare friske, fine, sunne frukter, holder den seg frisk og sunn lenge. Om det er bare en råtten frukt i kurven fra før, forringes kvaliteten på den frukten du har lagt i. Samme er det med barn, hvis barnet er sammen med bare snille, gode mennesker som vil det vel og som behandler det på samme måte som alle andre barn, blir barnet snilt og godt og bevarer godheten inni seg. Med bare et menneske som misliker, forskjellsbehandler og ikke oppfører seg som det bør mot dette barnet, vil godheten inni barnet langsomt sive ut.
Så kanskje disse barna du kaller for “bøllefrø” egentlig er de som personalet i barnehagen ikke liker? Kanskje de merker at de ikke er like godt likt som de andre, og lar dette komme til uttrykk? Kanskje er det disse barna som kommer skjevt ut i livet sitt også senere? Kanskje er barnehagene og skolene “skyld i” mye av de dumme tingene ungene gjør? Selv jobber jeg på en skole med de barna lærerne helst ikke vil ha i klasserommet, og hører mange ganger ungene fortelle om at de aldri har møtt en voksen som har tro på dem, som liker dem og som har gitt dem godord og ros for den de er. Når de kommer til meg, og får ros for at de er den de, blir de kjempeoverrasket og veldig glade. Forandringen er mange ganger nesten total, og merkbar med en gang. Men de ønsker ikke å gå tilbake til klassene sine…
Erlend
februar 19, 2011
Såkalte “bøllefrø” er som regel alltid veldig godt likt av de voksne.
Hilde
februar 11, 2011
Hmmm… Kjenner at jeg ble litt trist nå…
Kakkelsjura
februar 11, 2011
Da jeg jobbet i barnehage, var det selvsagt noen barn jeg likte bedre enn de andre. Noen hadde også større behov for å være nær en voksen, enn de andre. Jeg jobbet alltid hardt med å forholde meg likt til barna, trøste alle like mye når de gråt, og la alle få litt oppmerksomhet. Men dette lot seg nok ikke alltid gjøre… Man velger rett og slett å bruke mer av tiden på de man liker best, ofte uten å tenke over det. Det må bli mer fokus på dette i en travel barnehagehverdag.. Hvordan motvirke urettferdighet/mobbing blant ansatte i barnehagen ?
Mh
februar 11, 2011
Jobber selv i barnehage.. Og skal innrømme at det er barn jeg liker bedre enn andre. Dette har jo med oppførsel å gjøre. Man liker snille barn. Dette er jo normalt. Jeg vil tro de ikke MISLIKTE disse to som ikke fikk hjerte.. Men det var disse to som ble likt mindre enn de andre. Man behandler ikke barna annerledes selv om ! Det var barn i barnehager som absolutt ikke var mine favoritter, men falt en av dem og slo seg, så behandlet jeg dem som barn skal behandles. Syns ikke man skal anta at de blir behandlet feil selv om testen viste som den gjorde. Man har en jobb å gjøre, og den gjøres likt uansett hvilket barn det gjelder. Og man prøver godt å vise alle barna at alle er likeverdige. Det var ikke noen som ble utstøtt eller mobbet hos oss. Dette er noe vi jobbet med kontinuerelig for å forhindre. Man kan aldri forhindre 100% at noen ikke mottar en bemerkning osv, men man kan forhindre at det skjer igjen.
Valmuejenta
februar 11, 2011
Hei hei. Dette var en utrolig trist sak. Skal ikke være sånn :-/ Kan jeg få linke til innlegget ditt eller sitere det på bloggen min? Dette må jo alle folk få lese. Merker jeg fikk vondt inni meg, for jeg har en gutt i barnehagen selv..
Kolbjørn Andreassen
februar 12, 2011
Du kan lenke og henvise så mye du vil:-)
Heidi
februar 17, 2011
Vær obs!!! Det her er nok ingen undersøkelse, men en arbeidsmåte for å ivareta at alle barn blir sett hver dag. At to barn ikke fikk hjerte tror jeg henger mer sammen med at man nok ikke ser de barna like godt som man ser andre. Poenget er jo at alle voksne skal bli obs på seg selv og vite at man må arbeide likt med alle barn. Dette er en måte å gjøre voksne til bedre voksne for barn!
Miljøterapeaut
februar 11, 2011
Har vært med på liknende uformelle kartlegging i flere barnehager selv, hvor det heldigvis har kommet frem at de voksne er like forskjellige som barna, og at hvert enkelt barn derfor har vært i noen av de voksnes hjerter.
Historier som dette, viser likevel hvor viktig det er både å reflektere over sin rolle og sitt ansvar som voksen i samspill med barn, og å ha enkle kartlegginger innimellom, for å bli bevisst sine egne følelser og sikre at alle barna får god omsorg og den beste mulighet for god utvikling.
Helene
februar 11, 2011
Veldig flott skrevet! Takk for påminnelsen.
Jeanette
februar 11, 2011
Jepp, det er harde fakta. Jeg har selv jobbet i barnehage og hatt barn jeg har elsket, og barn jeg må ha jobbet mye med meg selv med for å vise den omsorgen de faktisk fortjener, uavhengig om kjemien finnes eller ei. For det er jo bare sånn det er, noen mennesker kommer man veldig godt overens med, og andre mennesker går det ikke like lett med.
Man må jobbe med seg selv, prøve å finne de tingene som er å like – for barn skal ikke vokse opp uten å elskes dypt og inderlig. Barnehagebarn tilbringer store deler av hverdagen sin sammen med andre voksne enn foreldrene sine i våre dager. Det store dilemmaet er at man ikke kan fake det, for unger er verdensmestere på å se tvers gjennom en. Du lurer ikke dem med et falskt smil.
Jeg var veldig oppmerksom på dette når jeg leverte fra meg min egen unge i barnehagen, og dette er en av grunnene til at jeg valgte å ha henne hjemme frem til hun var nesten tre år – her var hun uansett dypt og inderlig elsket, og innen hun begynte var hun svært kompetent både språklig og emosjonelt. Jeg visste hun ville fortelle meg det om noe ikke var som det skulle.
Hun forteller meg heldigvis at de er glade i henne og at hun er glad i dem, og jeg har gått derfra varm om hjertet mang en morgen. Jeg har sett en ubevisst, varm og god hånd stryke den lille jenta mi på ryggen når de har satt seg ned for å snakke med henne, jeg har sett de uplanlagte kjærtegnene, og jeg har sett de ekte smilene. Alt er som det skal, og jeg er veldig lykkelig for det – for det ER faktisk en stor utfordring enkelte ganger.
For the record kan jeg også legge til at den ungen jeg likte minst av den alle den gangen, ble min lille apekatt som ville gnukke nese med meg flere ganger om dagen. Så det ER håp, selv om man kanskje får en tung start med enkelte barn.
Synnøve
februar 18, 2011
Du skriver akkurat det jeg lette etter å lese her Jeanette. Sånn oppfatter jeg også verden, at vi ikke kan gå utenom følelsene våre når vi jobber med mennesker. Selv om vi ønsker å være profesjonelle, så er vi mennesker. Alle vi møter vekker en eller annen følelse i oss, på godt og vondt. Når de vonde følelsene kommer, ja da har vi et ansvar å analysere hvorfor akkurat dette barnet vekker denne følelsen i oss. I blant trenger vi også å bli gjort oppmerksom på hvordan det sosiale spillet rundt oss er. Er ikke alltid vi får dårlige følelser for barnet, vi ser det kanskje bare ikke. Og er det noe vi alle fortjener så er det å bli sett, liten som stor. Det er jo bare å gå i seg sjøl. Vi vil jo alle bli sett, ha en rolle, være endel av fellesskapet. Jobber til daglig med unge voksne, og mange av dem har ikke blitt sett, enten at de har vært anonyme i oppveksten eller at de har hatt med seg en atferd som oppfattes som negativ av omverden og har resultert i at “alle” har sett kun det og ikke forbi. Jeg tror på at alle har noe med seg, noe spesielt, noe å bli glad i. Bare vi som er voksen og rundt dem er flinke nok til å lete, og skape kontakt:) Og i blant må vi jobbe med oss selv, vi som er proffe. Har sjøl gått til veiledning og reflektert over hvorfor jeg noen ganger ikke har klart å skape kjemi. Noen av mine vanskeligste saker har endt godt, og vi har fått til masse sammen. Det kan ta tid, og det er viktig at man tar seg tid.
Selv har jeg en liten sønn på snart 9 mnd, om ikke lenge er det hans tur til å begynne i barnehagen, mitt største ønske er at han skal ha det godt der, bli sett og tatt opp i fellesskapet. Og at han skal oppleve omsorg og kos der, at alle de voksne der er bevisst på at de skal se han og hans venner der, og at de alltid e opptatt av å bli bedre og flinkere, og ha fokus på miljøet i barnehagen
Derfor syns jeg denne øvelsen var bra, for jeg tolket journalisten dithen at det var en øvelse for de voksne og at ungene ikke ble gjort oppmerksom på den. Hvordan kan vi bli flinkere, dersom vi ikke tar oss tid til sånne øvelser som gir oss et innblikk om hvor vi er pr tiden, hvordan miljøet er. Hvorfor være så redd for at resultatet noen ganger kan være litt vondt. Det betyr jo bare at vi kan gå framover – ikke sant
VerA
februar 11, 2011
Syntes virkelig at alle barn bør få den respekten, omsorgen og lærdommen de fortjener!! Barna har ikke selv valgt å være i barnehagen, og heller ikk valgt de voksne som skal lære dem om respekt, kjærlighet, vennskap, gode verdier, ol. Barna er som de er, og derfor må vi som rollemodeller gå i oss selv og jobbe med slike vonde holdninger. De er mer i barnehagen enn med sine egne foreldre, og da er det ufattelig at ansatte i barnehage tenker sånne tanker, og oppfører seg slik.!
Kristin Folkem Sætre
februar 13, 2011
Her støtter jeg deg fult ut…jeg ble uvell da jeg leste om “testen”…jobber selv i barnehage..barn er barn..en utfordring..stort ansvar…alle barn har rett til å bli elsket…tatt vare på..de er ikke en vare…liker, liker ikke…blir skremt når jeg leser om slike holdniger..hadde de kommet med en slik “test” der jeg jobber..himmel jeg hadde bedt dem ryke og dra….
Ane
februar 13, 2011
Hadde det ikke vært for slike tester, så hadde man aldri oppdaget at noen barn blir holdt utenfor. Du som barnehageansatt hadde ikke oppdaget at kanskje du også overså noen barn som de andre overså. Dette er bevistgjøring som er utrolig viktig for at vi skal bli enda mer bevist på å ta vare på de barna vi ikke liker aller mest.
Dette handler ikke om å sette stempel, det handler om å ta tak i de stemplene vi setter helt ubevisst.
Så hvis de skal ha en slik test i din barnehage så burde du ikke be dem om å ryke og reise, du burde være glad for at din barnehage er bevisst og utfordrende!
barnehagemamma
februar 16, 2011
fælt så provosert du ble da.
hvorfor ville du ikke blitt med på en sånn øvelse? jeg synes det er en VELDIG god måte å oppdage at man kanskje (ubevisst!) har forskjellsbehandlet barn, og dermed gjøre noe med det.
barnehagemamma
februar 16, 2011
siatat: “ufattelig at ansatte i barnehage tenker sånne tanker, og oppfører seg slik.”
hva er det du prater om?? hvilke tanker tenker de? og hvordan oppfører de seg? står det noen steder at de MISliker barna som ikek fikk hjerter? eller at de var slemme mot dem?? snakk om å lese mellom linjene og krisemaksimerer.
det stod at de voksne ble overrasket selv av resultatet, og det viser jo at de ikke var ute etter disse “uelskede” barna eller med vilje behandlet dem forskjellig…
Marianne
februar 17, 2011
Du spør om det står noen steder om de mislikte barna som ikke fikk hjerter. Svaret er ja!!! Det gjør det. Se på det nederste av de tre punktene helt i begynnelsen av innlegget. (“Barnet de mislikte skulle ikke få hjerte.”)
John Einst
februar 16, 2011
Undersøkelsen sier ingenting om at barna uten hjerter IKKE fikk den respekten, omsorgen og lærdomen de fortjente. Den viste bare at noen barn ikke var like godt likt som andre. Helt naturlig synes jeg. Jeg går ut i fra at de som jobber i barnehagen er professjonelle nok til å behandle alle barna likt.
Monica Sandaker Wielecki
februar 11, 2011
Hei. Flott innlegg.
Vi gjorde også noe lignende i barnehagen jeg jobbet i for noen år siden. Og ja, det var noen barn som ikke ble likt, eller sett like godt av oss voksne i barnehagen.
Forstår at dette er ubehagelig å høre om, for de som er foreldre til barn i barnehage.
Og ja, det var et sjokk og veldig skremmende å se resultatet som kom opp i undersøkelsen.
Men alikevel en god undersøkelse til syvende og sist.
Dette gjorde noe med oss som ansatte. Vi begynte å tenke mye på disse stakkars barna som ingen hadde “likt”. Og det hjalp oss til å bli mer bevisst på våre holdninger, og ved å være mer bevisst på disse barna, lærte vi oss også å like de barna vi ikke hadde likt tidligere. Fordi vi tenkte på dem, og også brukte mer tid på de barna.
Det vi gjorde når vi fikk svar på den første undersøkelsen, var å fortsette å ta denne testen flere ganger i året. Vi måtte fortsette å svare ærlig. Og det som skjedde var at de barna som tidligere ikke skåret så høyt, nå skåret mye høyere.
Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg hadde en gutt jeg ikke gav noe hjerte. Han var en vilter, og jeg vil si han også var en ganske krevende gutt. (Jeg liker ikke kalle barn krevende. Det er bare at noen barn krever mer av oss som voksne, enn andre) Denne gutten gjorde at alle mine “pigger” sto ut når han kom inn i barnehagen. Men dette var jeg ikke klar over. Når jeg så resultatet, fikk jeg en skikkelig tankevekker. Stakkars gutt. Jeg bestemte meg for at denne gutten skulle jeg gi en sjanse. Det var ikke han det var noe feil på. Det var meg. Etter hvert som tiden gikk, likte jeg gutten mer og mer. Til slutt ble denne gutten et slikt barn som bare kunne “trampe inn med støvlene på”, inn i hjertet mitt. Gutten er nå blitt skolegutt for flere år siden. Jeg jobber ikke lenger i den barnehagen. Men han er den gutten jeg tenker mye på, og som jeg savner mye. Vi ble så gode venner, og så godt knyttet til hverandre.
Det handler om å bevisstgjøre seg selv og sine holdninger. Jeg synes undersøkelsen er positiv.
Og håper de som hadde denne undersøkelsen du skriver om, også jobbet videre med resultatene. De som jobber i barnehager er bare mennesker de også, og vi som mennesker liker ikke alle andre mennesker i samfunnet rundt oss eller. Sånn er det bare. Men barn i barnehagealder er så små og uskyldige. At det skal mye til for å ikke like de.
Barn er like forskjellig som oss voksne.
Så ikke ta resultatet av denne undersøkelsen som bare fy.
Hege Beate Hagen
februar 12, 2011
Jeg er lærer for fremtidige barne- og ungdomsarbeidere og en av de viktigste tingene vi lærer elever som skal jobb med barn er at man har forskjellig kjemi med alle slags mennesker, både barn og voksne. I yrkesutøvelsesfaget må de jobbe mye med å tenke på hvordan de vil utøve arbeidet sitt rettferdig og likeverdig.
Elevene lærer og øver på hvordan de skal være profesjonelle i arbeidet sitt, men at de også kan få lov å være personlige. I det ligger vi at de må få lov å vise sin personlighet og at det er menneskelig å fungere bedre med noen enn med andre.
Jeg vet ikke hvor den undersøkelsen er gjort, men i prinsipp er det som en har skrevet her, et godt arbeidsverktøy til å se hvem en IKKE ser. Det kan godt handle om hvilken av barna en har gode følelser for eller ikke, men det viktigste er jo at de som arbeider med barna blir bevisst på forskjellene slik at de som ikke blir sett eller mottar gode følelser fra de voksne får det de mangler.
Dessuten må jeg si av erfaring både i arbeid i barnehage og i enorme mengder med besøk i praksis, så er det svært sjelden det eksisterer et barn i barnehagen som absolutt ikke har noe som helst oppmerksomhet eller gode følelser fra noen av de voksne.
Som foreldre vil jeg også si at selv om vi elsker våre barn herfra til evigheten (det gjør jo de fleste) så må vi ikke være naiv og blåøyd og tro at alle deler den oppfatningen om vårt barn. Det er noe av det som er skummelt når vi leverer barna fra oss i andres omsorg men de aller fleste gjør det likevel.
Det er fordi vi stoler på utdannelsen til de som jobber der vi levere barna våre.
Ane
februar 12, 2011
Jeg tror det er viktig at vi (selv om vi ikke jobber i noen barnehage, eller har barn selv) ser de barna som er rundt oss.
http://www.denene.no er et flott tiltak for å påminne oss om akkuratt dette.
Det hander om å se de barna som ikke blir sett, akkuratt som denne barnehageøvelsen
Veronica
februar 12, 2011
Takk for en fin artikkel, som gjorde meg meget ettertenksom.
Har blogget og linket hit.
anne
februar 12, 2011
Har ein som vaksne evne til å mislike eit barn, har ein ingenting i ein barnehage å gjere. Alle barn er forskjellige, men alle skal bli møtt med respekt, omsorg og følelsen av at dei er verdsatt og spesielle. Eit barn skal bli møtt av ein vaksen i garderoba som viser glede for at akurat du kom inn døra. Ein må arbeide aktivt med dei vaksen i barnehagen for å unngå negative holdningar når det gjeld barna. Dette skal ein god pedagog klare. Ein må luke ut dei som ikkje har evne til å sjå barn som barn og som ikkje kan lære barn sosial kompetanse. Vi er som vaksen rollemodellar og eg vil gå så langt som å kalle det ei form for mobbing av dei barna som ikkje vert sett! Alle assistentar og pedagogar kan ta seg 2 min kvar dag å tenke: ” Er her nokon av barna på avdelinga eg ikkje har snakka med i dag? Nokon eg ikkje har leika med eller spurt korleis du har det? Har eg sagt til Ole at han teiknar fint eller at Kari var snill som hjalp Truls? ” Ta ei lita pause, stopp opp og tenk over kva desse små handlingane betyr for eit barn. DEI BETYR ALT!!!
Mariann
februar 12, 2011
Et virkelig tankevekkende innlegg! Jeg ble først trist, og så følte jeg meg litt bedre etter å ha lest kommentarene her. Det er ikke nødvendigvis sånn at barna uten hjerter ble mislikt, men kanskje ikke SETT helt på samme måte som de andre. Da syns jeg dette var en veldig god måte å få synliggjort dette ovenfor dem som har ansvaret for dem i bhg.
vibe
februar 14, 2011
helt riktig, det er vel så viktig at de barna som klarer seg selv, og er litt usynlige i hverdagen blir sett. Derfor er det viktig at en har slike tester slik at man kan kvalitetssikre at alle barna har noen de tar kontakt med og ikke minst de voksne tar kontakt med de og kan prate om forskjellige ting på både godt og vondt.
Forferdelig hvis et barn etter 5 år i barnehagen ikke har hatt god kontakt med minst en voksen i løpet av disse årene.
Hvis det er “vanskelige barn” det er snakk, kan det være lurt å prete om de positive egenskapene de andre voksne ser, som en kanskje ikke ser selv. Har selv hatt barn jeg som har iriitert vettet av meg, men etter en selvranskelse fant jeg ut at det bare va bagateller, og vi utviklet barn-voksen forholdet på en helt annen måte etterpå og ble perlevenner. Uten denne selvinnsikten denne undersøkelsen gir deg selv, kunne resultatet blitt helt annerledes.
Anders
februar 12, 2011
Jeg jobb selv i barnehage nå som lærling. Jeg har hørt om den type ting men de stedene jeg har jobbet så har det ikke vært sånn at jeg har lagt merke til det. Jeg har jo selv mine favoritter blandt ungene men jobber hele tiden inni hodet mitt med tankene om at selv om jeg liker noen av de andre mindre så fortjener de og få samme oppmerksomheten som de jeg liker best, det virker også som de andre som jobber i samme barnehage også gir alle barna den oppmerksomheten og den trøsten som de andre barna får. Men nå er det bare 2. plassen jeg jobber innenfor dette yrket så kan ikke si så mye om hva som skjer andre steder.
FruNilsen
februar 12, 2011
I barnehagen mine barn gikk, jobba det ei flott dame, hun grabba alltid fatt i de tøffe gutta og ga dem kos når vi kom om morgenen. Et halvt år etter han sluttet i barnehagen snakket min sønn om henne, hun var glad i meg sa han, for hun kyssa meg alltid.
Spørsmålet er om hun bare var ei spesiell dame, eller om hun faktisk hadde lært noe viktig gjennom en sånn øvelse som du beskriver, at alle skal bli sett, også de snørrete gutta med høye stemmer som alltid løper, aldri går, selv om de er inne. Eller de tause jentene som bare sitter i en krok uten å si noe.
Jeg tror barnehagen jobbet veldig bevisst, alle ungene hadde noen, fordi de passet på at de hadde det. Kjempegod øvelse du beskriver, håper riktig mange barnehager tester seg selv på den måten, og jobber aktivt med sine holdninger.
Maren
februar 17, 2011
Ganske interessant at du bruker eksemplene “snørrete gutter, som løper rundt” og “de tause jentene som bare sitter i en krok uten å si noe”. Disse beskrivelsene er ganske stereotypiske. I forhold til dette med oppmerksomhet bør også førskolelærere/lærere være obs på hvordan de henvender seg til de ulike kjønnene. Andersen(1995) gjorde en undersøkelse ang dette temaet. Hun studerte interaksjonen mellom førskolebarn og voksne i barnehagen. Hun fant ut at jenter ofte blir mer ignorert enn gutter, og jentene fikk mer korrekser enn det guttene fikk. Når det gjaldt positiv kontakt var guttene dobbelt så ofte i slike kontakter med voksne. Andersen oppdaget også ei jente som skilte seg mer ut enn de andre jentene, fordi hun snakket høyt og mye. Hun fikk ofte negative reaksjoner fra de voksne. Guttene med samme adferd fikk ikke den samme reaksjonen. Dette går veldig mye ut på hvilke forventninger vi har til de ulike kjønnene.(info hentet fra Haugen, Richard(2006): Barn og unges læringsmiljø 2). Det er selvsagt ikke sikkert det er slik i alle barnehager, men det er nok en liten tankevekker dette også.
Det jeg vil fram til med dette er at det er forskjellsbehandling på ulike plan. Det er veldig viktig at de voksne ser hvert enkelt individ, og behandler barna(uavhengig av kjønn,kultur, hvor godt de voskne liker barnet osv) på en likeverdig måte.
Dette var ikke ment som et angrep på deg FruNilsen, men ville bare tilføye dette. =)
Eirin
februar 13, 2011
Et VELDIG viktig innlegg! Jeg er førskolelærer selv og jobber til vanlig på 3-5årsavdeling i barnehage. Vi hadde en liknende undersøkelse for å bli bevisstgjort på egne holdninger til hvert av barna, og sikre at alle ble sett. (Dog var den mer nyansert enn “liker” eller “liker ikke”, det var med fargekoder slik Vivian og flere over har nevnt)
Vi ansatte er mennesker, og barna er mennesker. Man får ulik kjemi med ulike mennesker, sånn er det bare. Forskjellige ansatte får forskjellige “hjertebarn”.
Men vi som voksne mennesker og pedagoger har ansvar for å gi ALLE barna gode dager i barnehagen, “hjertebarn” eller ikke. ALLE barn har mange verdifulle egenskaper. Min mening er at dersom man ikke ser dette, må man selv gå inn for å bli bedre kjent med det aktuelle barnet.
Førskolelærern!
februar 14, 2011
Viktig med debatt om dette. Meningen med en slik øvelse er ikke å stemple barna med liker/liker ikke, men å selv bli obs på hvilke barn man har god/ikke LIKE god kontakt med. Dette er ikke ensbetydende med at man ikke liker barnet/barna det er snakk om. Ved å gjøre en slik øvelse kan man jobbe med seg selv, nettopp på grunn av at det blir tatt fram i lyset, og man får fokus på det! Forhåpentlig vis har alle barna bedre kontakt med noen av personalet, og dersom det ikke er det må man sette igang tiltak slik at alle voksne på avdelingen går i seg selv og jobber med saken. Det vil være slik at man i en barnehage med mange ulike ansatte og barn får bedre kjemi med noen, men uansett er jobben til de ansatte å både SE, TA VARE PÅ og respektere alle barna!
Førskolelærer
Elin
februar 14, 2011
Når vi ser på et menneske vi liker så utvides pupillene våre. Det signalet fanges opp av underbevisstheten hos den andre, som intuitivt vet at han er likt. Jeg har sett dette dokumentert på film. Det er sterk kost. Det betyr at du som jobber i barnehage skal arbeide med din evne til å like barna, du skal finne ut om det er noen du liker mindre og finne måter å bryte ned denne motstanden slik at du med hjertet kan åpne deg for alle barna du har rundt deg. Noen ganger må vi få lov til å holde litt avstand for så å klare å nærme oss på en bedre måte.
Jeg arbeidet i barnehage for 20 år siden. Vår kloke leder/førskolelærer sa det var helt naturlig å avogtil møte på barn vi ikke likte. Han oppmuntret oss til å være ærlige, fordi da ville han sørge for at noen andre som likte barnet var tettere på dette barnet. Det var godt for meg som 20 åring å få lov til å si fra at det var en 5 åring som jeg irriterte meg over. Det var godt for meg å få holde avstand og se noen andre like det barnet jeg ikke kom overens med. På avstand klarte jeg å se andre sider ved barnet, og vi nærmet oss hverandre og fant tonen etterhvert. Han er en av dem jeg husker best, jeg vet akkurat hvordan han smiler.
Kjell
februar 14, 2011
I barnehagen der jeg hadde mine to så kom personalet ut i omkledningsrommet og håndhilste både på lillegutt og meg – da blir barnet hørt, sett og verdsatt i en enkel liten handling – og alle barnene gikk igjennom dette enkle ritualet hver morgen!
Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig eller passende for løsning for alle, men en må finne på slike små smarte ting i hverdagen for å bli bedre og behandle barn og medmennesker på en bedre måte.
Speiderleder
februar 15, 2011
Kjente at jeg ble utrolig lei meg når jeg leste om de to barna som ikke fikk noe hjerte. Hva må de ha følt (sies jo ikke noe om alder da, så håper de ikke forsto hva som foregikk)
Har selv vært et barn en gang i tiden som ikke ble likt av voksne, hadde vel utseendet mot meg siden jeg var ganske tykk………
Går det ikke an å se bakom utseende og eventuell oppførsel – som speiderleder så har jeg vært i situasjon mange ganger at det er barn man i starten ikke kan noe med. Da jobber en kanskje ekstra mye med det barnet og så finner man de gode sidene som ligger gjemt bakom det ytre. For de finnes selv om de går med snørr rennede og kanskje ikke er pene. men det er ikke deres feil..
Jobb mer med de barna som en ikke liker for de trenger det kanskje……….
7.”En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.”
Dette er hva vi lærer våre speidere og kanskje alle i barnehagen burde prøve å følge den loven……..Barna de jobber med vil merke hvem som ikke blir likt av de voksne og da er det lett å begynne å mobbe dem.
Vis omsorg for alle for hvordan skal de barna en ahr omsorg for i barnehagen lære at alle barn har krav på respekt og omsorg om de merker at de voksne trekker seg unna noen av dem?
Mette
februar 15, 2011
Jeg er førskolelærerstudent og har tidligere jobbet som assistent i en barnehage, og vi har hatt mange diskusjoner i saker som denne. Som voksne mennesker har man meninger om alle rundt oss, og noen går vi bedre overens med enn andre. Og det vil jeg si dette handler om, noen personligheter passer bedre sammen enn andre, også i relasjoner mellom barn og voksne. Det handler kanskje ikke direkte om liker/ikke liker, men rett og slett om hvilke barn man føler en nærere tilknytning/likhet til sosialt sett. Selv har jeg opplevd i en praksisbarnehage at det var et barn jeg hadde vanskeligere for å gå overens med enn de andre, på tross av dette gjorde jeg mitt beste for å behandle han på samme måte som jeg behandlet de andre barna. Da jeg snakket med en av de andre ansatte i barnehagen fikk jeg inntrykk av at nettopp dette barnet var “øyestenen” til denne personen. Dette gjorde meg veldig letta, for da ser jeg jo at dette med personligheter som “passer sammen” og “ikke” også er relevant i barn-barn og barn-voksen relasjoner, like mye som i voksen-voksen!
Med en slik “øvelse” kan man få et annet fokus i barnehagehverdagen, snu om litt på “liker” og “ikke liker”, og se hva er det som egentlig ikke passer så greit sammen med min personlighet og gjør jeg noe ekstra for de jeg “liker best”?
Nå som det endelig er “nok” barnehageplasser til barna her i landet jobber barnehagene mer for kvalitetssikring, denne “øvelsen” kan være et av flere “nøkkelkort” til en bedre kvalitet i barnehagen, mener jeg!
Maria
februar 15, 2011
Jeg har jobbet i både barnehage og skole… og jeg vet at ikke alle barn er like enkle. Jeg gjorde det til en daglig tanke at 1. jeg skal i dag snakke med ALLE barna jeg har i klassen min
2. jeg skal finne noe positivt med det den enkelte gjør, sier eller har utført.
På den måten endte jeg med å synes at det var trist når skoleåret var omme- for jeg ble glade i dem, hele gjenget! Det finnes ALLTID noe godt i alle barna- og vi som jobber i barnehage og skole skal lete etter de gode tingene å like i et barn.
kakao
februar 15, 2011
Tankevekkende – og nyttig å bli minnet på.
Jobber selv som lærer, i videregående skole. Selvfølgelig er det elever jeg har dårligere kjemi med enn andre. Likevel; med hånden på hjertet, så kan jeg si at jeg pr. dato liker alle elevene mine! Alle elevene jeg har har kvaliteter som er verdt å like.
Mulig jeg er heldig, men jeg tror også at det handler ganske så mye om å være profesjonell i jobben man gjør. Har man valgt å jobbe med barn og unge, så har man i grunn også forpliktet seg seg til å forholde seg korrekt til de man jobber med.
ann-kr
februar 15, 2011
må si jeg virkelig blir sjokkert.
jeg jobber selv i barnehage og jeg og har bedre kjemi med enkelte barn enn andre. men jeg må si helt ærlig at den dagen jeg ikke er glad i en av ungene i barnehagen eller ikke liker en av ungene. den dagen må jeg bytte jobb, for da har jeg ikke noe der og gjøre.
livetleker
februar 15, 2011
Jeg jobber også med andres barn. De er tenåringer. Om noen år kommer dine barnehagebarn til meg, og jeg lover på tro og ære: Alle mine 56 barn ville få et hjerte ved siden av seg. Alle! Jeg har ikke en like sterk relasjon til alle. Noen har jeg bedre kjemi med en andre. Noen vil være tettere på oss voksne enn andre. Noen gnisser jeg mer mot enn andre. Likevel får alle et hjerte, og jeg har aldri følt at jeg ikke likte et barn. Kanskje jeg har vært heldig. Lenge nok har jeg i hvert fall jobba med andres unger, snart tretti år. Kjærlighet av dette slaget er også en viljesak.
Brit
februar 15, 2011
Jeg jobber i psykiatrien, og påfallende mange har etter min erfaring mobbing i sin historie. Jeg hevder ikke at utestengelse og mangel på bekreftelse er direkte årsak til sykdom, men… ! Hvem ser disse barna, det lurer jeg på?
Sliten mamma
februar 15, 2011
1) Hvor er kilden din?
2) Hvorfor skal VG, som er en tabloidavis som tjener mest på å skrive dritt om andre være den som mottar mitt løfte om å ikke plage andre? Ser du ikke ironien? Og nei jeg plager da ikke andre, men ikke fordi VG sier det.
RB
februar 16, 2011
1. Kilden er vel kommentert opptil flere ganger! Dette er en øvelse flere barnehager gjør!
2. Nei, den ironien er det bare du som ser, tror jeg! Du misser poenget med flere 1000 kilometer!
Du er for sliten til å kommentere, vent til du er mere med…
Svar til RB
februar 16, 2011
1) altså kan dette være fri fantasi…. Historien er søt og gripende, men som lærer vil jeg helt oppriktig si at jeg aldri har hatt elever jeg har mislikt. Jeg har kanskje ikke likt alt de gjør, men ikke mislikt personen.
2) jeg kommer aldri til å støtte VG i denne kampanjen. Da heller NRK super sin. Jeg synes ikke VGS er verdig mitt løfte, så lenge de selv lever av møkk og dyneløfting.
Sliten ja, men tenker klarere enn de fleste. Du derimot er ufin.
RB
februar 17, 2011
Du får leve i din fantasiverden, så skal nok jeg klare å leve med at du synes jeg er ufin!
mosbakk
februar 15, 2011
Flott artikkel, og mange av mine venner har delt denne etter at jeg delte den på FB. Et viktig tema å sette fokus på.
charlotte
februar 15, 2011
off, skal snart ut i jobb etter et år i permisjon, har grudd meg til å levere ho i barnehage, no grur jeg meg enda meir , har lest noen av innlegga og skjønner at dette skal ha med kvalitetsikring av barnehagen..men jobber du i barnehage bør du ver glad i barn og kunne takle dei som vi kaller for “rampete”, alle er like mye verdt og alle skal bli sett og få oppmerksomhet. stakk veldig når jeg las om barna uten hjerte..:(
flott at du skriver om dette….
Kari Anna
februar 15, 2011
Jeg møter unge foreldre i barnehagen som kaller meg ‘tante’… hva forventer de seg av meg som fagperson? Det er ikke godt å høre om slike undersøkelser som du refererer til her, men hva om de forble uten hjerter? Jeg er glad for at vi – enn så lenge – har gode fagpersoner som orker å være i barnehagen, slik at alle barn får sine hjerter, som de har så <3lig fortjent!
Ditt innlegg synliggjør at fagpersonene, og da helst førskolelærere i flertallet (men også andre omsorgfagpersoner), må få sin rettmessige status i barnehagen og samfunnet forøvrig.
Ppappa
februar 16, 2011
Hei Kari Anna
Jeg gikk i barnehage på slutten av 80tallet, og barnehagetante var jo da en veldig vanlig betegnelse. Jeg vil si det så sikkert som definitivt at de unge foreldrene har verken mangel på respekt for deg som person eller fagperson. Tvert i mot. Hadde de hatt noe å utsette på deg, ville de da omtalt deg ved samme tittel som deres foreldres søsken?
Om mine ord ikke er nok, så ta det mer enn gjerne opp på et foreldremøte. Da håper jeg du blir overbevist.
For oss foreldre, ut fra mitt perspektiv, er alle omsorgspersoner i barnehage veldig verdsatt uansett alder, kjønn og utdanning. Spesielt når vi henter barna som stråler av smil. Ikke fordi at pappa kommer, men fordi at de har hatt det SÅ bra den dagen.
Jeg er full av beundring, respekt og en dose ydmykhet ovenfor alle som jobber innenfor omsorgen. Enten det er med barn eller eldre.
Lina
februar 15, 2011
Jeg må si at det å si hvilke barn man “misliker” høres ut som feil pedagogikk i selve testen. Det å mislike noen er ganske alvorlig, og jeg har veldig vanskelig for å tro at man i det hele tatt KLARER å mislike barn i barnehagealder. Personer man opplever i voksenlivet at man misliker er stort sett personer som har gjort noe vondt mot deg, og det er det svært sjelden at barnehagebarn gjør.
Det jeg vil frem til er at det er stor forskjell på å _mislike_ og på å _ikke like_. Det å mislike noen er en bevisst tanke, det å ikke like noen i denne sammenhengen kan bare bety at man ikke har sett barnet godt nok til å danne seg noen mening om det i retningen “like svært godt”.
Det er mange gode kommentarer her, og naturligvis noen mindre gode. De aller aller fleste som jobber i barnehage gjør det fordi de liker barn. De liker flere/alle barn , ikke et barn. Man vil både i barnehage og skole møte barn som det er vanskelig å lese, som det er vanskelig å forstå, og som gjør ting man ikke har forståelseshorisont for i sitt eget hode. Det at man ikke “klikker” med et barn på den måten betyr ikke nødvendigvis at man misliker barnet.
Jeg har vært noe i ungdomskolen, og der kryr det av utfordringer av denne typen. Ungdommer som går inn for å bli mest mulig mislikt, for å sette det på spissen. Alikevel må man som lærer/pedagog/barnehageansatt osv være bevisst på at dette er en fasade. Påpeker man positive ting som det konkrete barnet/ ungdommen gjør , så vil man også se det inne i sitt eget hode.
Camilla
februar 17, 2011
Spørsmålet om det er feil pedagogikk eller ikke kan kanskje diskuteres. Men spørsmålet inneholdt altså ordlyden misslike. Og utifra testen ble altså to av barna misslikt av de ansatte ved barnehagen. Dette kan være sterk kost og ubegripelig for noen. Og i en idealistisk verden ville nok de fleste, eller alle barna bli likt. Få like mye oppmerksomhet, blitt behandlet på akkurat den samme måten. Desverre speiler ikke det idealistiske og det realistiske seg i samme speil. Jeg har selv opplevd at lærere ved den barneskolen jeg gikk i, misslikte visse elever, spessielt var det en elev som fikk gjennomgå. Og læreren viste dette tydelig til de andre elevene. Med bla latterliggjøre eleven, pirke og ta frem elevens svakheter og vise det til resten av klassen. Komme med spydige kommentarer og regelrett mobbe eleven. Denne læreren viste sin avsky åpenlyst imot denne eleven. Det er nok mye som ligger i dybden å ulmer til denne læreren, eleven var gjennom hele barneskolen mobbet, eleven kom fra en familie som ikke passet inn i idealbildet om hvordan en familie skulle være. Og jeg tror det er her noe av overføringen av negative følelser, holdninger, avsky, kan skje og bringes direkte til barnet. Dette er forferdelig vondt, uetisk, kritikkverdig, uprofessionellt osv… Men det finnes mange lignende tilfeller rundt om i de pedagogiske institusjonene norge er oppbygd på. For meg er det en selvfølge at denne voksne læreren ikke hadde noe å gjøre som lærer ved en barneskole. Men de finnes, både i barnehager, barneskoler, u-skoler, vg-skoler. Selvfølgelig vil man møte utfordringer og barn som er vanskelige å forstå, vanskelig å lese. Men om man har litt innsyn og en grunnleggende forståelse for mennesket og dets adferd vil nok forståelseshorisonten til de aller fleste være godt synlig for de som jobber med barn og unge. Et godt tiltak er det å belyse at disse problemene faktisk eksisterer, og kun da kan det gjøres noe med dem. Man kan pynte på ordene, få det til å høres bedre ut. For det er rått, uspiselig og tragisk i noen tilfeller. I forhold til ungdom og selvmord tror jeg at noen av problemstillingene kan ligge her. Dette bør taes på alvor, belyses og høste kunnskap og forståelse av.
For å sette det på spissen*
Tove
februar 15, 2011
Testen er forsåvidt grei om en benytter dette i et studieøyemed. Da mener jeg, utover også øvrige grunner, at førskolelærerstudiet bør være et masterstudie over 5 år hvorav 1 år i praksis. Praksisperiode av flere grunner, men dog også for å avdekke hvorvidt en egner seg til yrket. Om en ikke har et profesjonelt forhold til yrketsutøvelse samt evner å skille personlig fra private følelser, mener jeg en bør finne noe annet å gjøre/jobbe med. Private følelser hører ikke hjemme i yrketsutøvelse!
En ting er at det i denne testen ble avdekket at to barn ikke fikk hjerter – ille! Ikke særlig bra med favorisering/gradering heller. Alle barn har KRAV på like forutsetninger for å utvikle et godt selvbilde og god selvfølelse! Og om en skulle komme til “tulle” seg inn i en tanke hvor en tror at barn ikke ser/kjenner/senser/hører.. har man virkelig bommet. Barn “leser”/kjenner dine tanker før du selv er de bevisst!
Arbeid med barn/mennesker er ikke en menneskerett! (Hilsen førskolelærer)
Hege
februar 15, 2011
Gikk ut av barnehagen forhatt, gikk gjennom barneskolen med sterk mobbing og eneste læreren gav meg var blåmerker og kjeft. Hva hadde jeg gjort galt? Det vet jeg enda ikke, men selvmordstanker var og er enda en daglig tankegang hos meg. Den dag i dag går jeg på universitetet, men smerten mine barndomsår gav meg svir enda inni meg.
Håper fremtidens barn slipper samme skjebne…
Ane - Mamma til Tomine
februar 16, 2011
Hei. Håper det er greit at jeg har linket til denne teksten ifra bloggen min. Visst det ikke er greit skal jeg fjerne linken med en gang, bare og si ifra.
Monica
februar 16, 2011
Slik er vi mennesker ja, enten det er med barn eller voksne! Er førskolelærer og er veldig bevisst på hvordan vi behandler barna og hvordan det enkelte barn har det. Alle barna skal bli sett hver dag og ha en god opplevelse av å være i barnehagen! Vi er profosjonelle og jobber bevisst, det skal jo ikke overlates til tilfeldighetene! Alle er like viktige og like mye verd!
Kos, trøst, lek, læring er viktig hver eneste dag! <3
Anne-Lene
februar 16, 2011
Det er jo kjempe trist at 2 av barna ble stående uten hjerter, men kan det kalles mobbing? Dersom de ansatte fikk 2 hjerter hver, 1 stort og 1 lite og det i barnehagen kanskje var 30 barn, vel, da kan slikt fort skje… Dessverre…
Anja
februar 16, 2011
Slik jeg forstår teksten ovenfor fikk de ansatte nok hjerter til alle barna, men skulle velge for hvert enkelt barn om de ville sette et stort, et lite eller ingen hjerte. Og for å kommentere noe annet som ble skrevet av “Speiderleder” så vil jeg nok tro at disse hjertene ikke ble satt direkte på barna. Forhåpentligvis visste ikke barna noe som helst om denne øvelsen, den ble vel antagelivis gjennomført på en navneliste eller lignende, for å gjøre de vokne oppmerksomme på egen meninger/synspunkter/holdeninger. Så slapp av, det er ikke organisert mobbing de driver med, men synliggjøring av hvert enkelt barn, altså noe som er kjempepositivt. Klart det er trist at to barn ikke fikk noen hjerter, men ville det ikke vært mer trist om det aldri ble oppdaget??
tiny3
februar 16, 2011
Har dere som jobber i bhg tenkt over at kanskje de barna dere ikke liker, liker kanskje ikke dere heller? La barna sette hjerter på dere ansatte så kan dere som ikke får noen hjerter se hvor mye det sårer!
merke
februar 16, 2011
Ja, ikke sant. Jeg har hørt om en barnehage som lot barna velge sin primærkontakt. Barna fikk bli kjent med de voksne først, for å se hvem de passet best sammen med. Selvfølgelig ble det et par voksne som satt igjen, for det er slettes ikke alle som burde jobbe med barn. At de fortsatt velger å gjøre det, er jo ren ondskap synes jeg.
Da min gutt, på et og ett halvt år, begynte han i barnehagen, fikk han en primærkontakt, og kjemien kræsjet helt. Det samme skjedde med neste primærkontakt, og det er forferdelig for å meg som mamma og se at sønnen min blir sviktet på denne måten. Nå, på storbarn, har han fått en flott dame, og endelig kan jeg levere gutten min uten å ha hjerte i halsen.
Hege
februar 16, 2011
Tor jeg snakker på vegne av flere når jeg sier at vi voksne, vi er fullstendig klar over at ikke alle barn og voksne har god kjemi. Det er en del av hverdagen. Men godt er det at vi er ulike, og de som er like søker mer mot hverandre. Har aldri opplevd et tilfelle hvor barn ikke har hatt en voksen å gå til.
sidsel
februar 17, 2011
Tror IKKE at barna var tilstede når hjertene ble satt… Dette var en oppgave for de ansatte slik at de så hvor de måtte legge mer energi! Ingen ble såret…
Håvard
februar 16, 2011
Denne saken viser hvor viktig det er at ansatte i en barnehage har den utdannelsen som kreves i yrket. Regner med at opplæringen av ansatte belyser flere sider av det å arbeide med barn.
Liv de Lange
februar 16, 2011
Supert tiltak! Jeg forstår ikke helt kritikken. Det er en kjensgjerning at vi mennesker liker noen bedre enn andre, og det er også en kjensgjerning at gode pedagoger passer på at alle i en barnegruppe blir tatt godt vare på. Det eneste kritikkverdige jeg har å si er at de benyttet seg av en metode som synliggjorde for offentligheten hvem som var “glemt”. Det finnes en metode vi bruker i vår barnehage som heter +&- skjema. Dette fylles ut og snakkes om uten at barna er tilstede. På denne måten får vi vite hvem som ikke får nok oppmerksomhet av oss voksne. Dette gjør at vi ikke bare fanger opp de barna som faller utenfor, men vi diskuterer også hvorfor det har blitt slik. Dette lærer vi voksne masse av, og barna drar garantert nytte av slike utredninger! Det plumpe og uprofesjonelle i denne hjerte-metoden er at barna utsettes for en liker-eller-ikke-liker-konkurranse iscenesatt av pedagoger. De burde visst bedre.
kristin trellefs
februar 16, 2011
synes også dette er ett supert tiltak, som faktisk bør benyttes i skolen også .
Som relativt ny utdn lærer( 3 år), ser jeg absolutt behovet. Jeg tråkker sikkert mange på tærne og kaster stein i glasshus nå, men synes særlig lærere av den eldre skolen har en lei tendens til å overse “problem” barna. Som noen tidligerer her sa, så liker man helst de “snille” barna fremfor de “slemme”. Og dette er jo helt naturlig, såklart man gjør, men som profesjonell skal man ikke la seg påvirke av slikt. Det jeg ofte ser i skolen er at de “slemme” barna blir oversett, dette kan like godt gjelde for de “stille” barna. Mens de “sjarmerende” og “resurssterke” barna får pøst på med enda mer positiv oppmerksomhet.
Dette er trist, men absolutt en realitet.
Synnøve
februar 16, 2011
Spesiell undersøkelse, som nok avslører en del sannheter. Dessverre. Skal vise innlegget til mannen min som jobber i bhg. Spørre om han tror barn der han jobber kunne blitt uten hjerte. Iallfall synes jeg de bør drøfte denne unedersøkelsen ved neste personalmøte, den tar opp viktige ting. Jeg tenker at de må gå i seg selv og tenke at “hva kan jeg bidra med for at dette barnet skal få hjerter?” “hva kan vi lære det”. “kan vi lære barnet og omgås andre slik at det skal bli likt”. Barnet lærer jo bare at andre viker fra det om ingen griper fatt i dette. Uff og uff. Kjenner jeg blir lei meg.
Vet hvor sår jeg selv ble da de “barnepasserne” på treningsstudio ikke likte og passe gutten min. Han var en gulper. Sikkert udelikat, men forventet at han skulle få omsorg allikevel. Men det gjorde han nok ikke.
Therese
februar 16, 2011
Hadde vært intr. å vite HVORFOR de to barna ikke fikk noen hjerter… Altså hva det var som gjorde at de var mislikt. Barn som ikke har det bra viser ofte ut symptomer/fungerer ikke like godt sosialt etc…
Grethe
februar 17, 2011
Hvorfor er egentlig ikke så viktig. Spørsmålet er heller hva vi voksne kan gjøre med det. For det er vi voksne somhar ansvaret for å gjøre endringene.
Svanhild
februar 16, 2011
Elsker en barnehageansatt barnet ditt like mye som du gjør? Sansynligvis ikke.
Er de voksne i barnehagen glad i barnet ditt? Sannsynligvis.
Liker du til enhver tid oppførselen til barnet ditt like mye? Tror du de som jobber i barnehagen gjør det?
Hvor ærlig har man lov til å være? Jeg tror at dess ærligere dess bedre, fordi de aller fleste ønsker å være gode mennesker. Med andre ord; det er ikke fælt at et slikt resultat kom frem av denne øvelsen, det betyr at de voksne var ærlige, og at de kunne gå seg selv og gjøre noe med det skremmende resultatet.
Man er forpliktet til å ta seg av alle barna i en barnehage, men det er urealistisk at man skal like alle nøyaktig like mye. Barn er ikke bare barn, men i høyeste grad personligheter som ikke alltid har knekket de sosiale kodene. Barn kan ha en sterkt usympatisk oppførsel i likhet med individer i alle aldre.
Det man kan forvente er at de som jobber i en barnehage til enhver tid blir oppmuntret til å jobbe med seg selv. Barn utfordrer og tester deg og omgivelsene, det er slik de lærer hvordan det sosiale samspillet fungerer. Det er krevende for den som har ansvaret. Å jobbe i barnehage er å møte seg selv i døra. Hele tiden.
Å jobbe i barnehage er å ikke strekke til. Det er å ønske at alle barna skal føle seg sett og ivaretatt, men i løpet av en travel dag skjer det ofte at du ikke føler du har lykkes godt nok. Det er rett og slett for mange barn, og for lite tid.
Det er en trøst i det minste at barna også har hverandre, så blir det heller at du plukker opp det barnet som ikke har noen å leke med akkurat da.
Det jeg i bunn og grunn mener er at de aller fleste gjør sitt beste, men at så lange barnehagedager mange barn har nå for tiden, ikke er det samme som tid med foreldrene.
Kjartan
februar 16, 2011
Meget bra skrevet, Svanhild. Og jeg er selvfølgelig HELT ENIG med deg. Er selv førskolærer, og jeg mener helt klart det samme som deg.
Christian
februar 16, 2011
Veldig interessant lesning. Viktig at de som jobber med barn er oppmerksom og tar tak i de voksnes holdninger slik at alle barn følger seg velkomne og verdifulle.
På den andre siden så er jeg ganske overrasket over at ingen tenker på, eller i allefall ikke skriver noe om hva som er årsaken til at noen barn ikke får hjerter. Er det noe likhetstegn her? Det jeg tenker på om det er noe vi som foreldre burde gjøre annerledes i oppdragelsen og forming av våre små individer. Da vi ble foreldre for 10 år siden hadde vi en lengre samtale min kone og jeg om hvordan vi så for oss oppdragelse, grensesetting, oppvekst osv for junior. Vi var begge enige om at frekke, uoppdragne barn var det ikke mange som likte. Det som er synd er jo at det ofte er foreldrenes skyld i at andre voksne ikke liker barna deres! Det er barna det går utover!
Barn er forskjellige, og det skal de gudsjelov også være! Håper noen pedagoger og ansatte i barnhager kan gi en generell uttalelse på om det er likheter mellom oppdragelse (kanskje mangel på sådann) og mangel på hjerte/negative fargekoder?
Har vært borti mange “rabbagaster” som redder seg inn med en hyggelig, ærlig og høflig måte å være på!
Edurt
februar 16, 2011
Vet dere – barn er så mye smartere enn vi tror, de merker om de blir likt/mislikt uten at det trengs å vises eller sies. Dersom det er voksne som virkelig kan si at de ikke liker/misliker et enkelt barn har de INGENTING i en barnehage(eller… rundt barn) å gjøre, jobben vår er å se og trekke frem det gode i hvert enkelt barn – og ALLE barn har mye fint, godt og positivt i seg. Ble helt på gråten her nå! Klart det er barn man får bedre kontakt med enn andre, sånn er det med voksne også – men dersom det er et eller flere barn man ikke kommer like godt overens med eller kommuniserer dårlig med er det faktisk opp til den voksne å gjøre noe med dette!
Skjønner jo argumentene om at det er viktig at slike tester/øvelser/whatsoever blir utført for å bli obs på og sette fokus på hvert enkelt barn, og deres relasjon med voksenpersonene i barnehagen – men jobber man i barnehage bør dette være en naturlig del av tankegangen uten å måtte se det svart på hvitt.
Hege
februar 16, 2011
Hei
Jeg er selv pedagog i barnehage. Denne undersøelsen din bygger nok på den som flere har nevnt her, et arbeidsverktøy hvor barna merkes etter fargekoder. Og det ligger i beskrivelsen, dette er et verktøy for å sikre at alle barn blir sett og hørt. Ellers kan vi ikke tvinge mennesker til å ha god kjemi seg i mellom. Sånn er det både med små og store. Heldigvis er vi ulike. Og jeg kan nevne at jeg har aldri opplevd at et barn ikke har noen venner i en barnehage. Mitt mål er at jeg og mine assistenter skal ha en samtale med hvert barn i løpet av dagen, og en klem
marita
februar 16, 2011
Jobber selv i barnehage og har aldri opplevd tester som går på å like eller ikke like…..synes det er veldig spesielt å bruke det i arbeid med barn…
Har derimot jobbet med en nærhets sirkel på barn og foreldre. Her har man et senter(som er deg selv), så lager man tre ringer utenfor og plasserer barn og foreldre i disse. Dette skal kartlegge om alle barn og foreldre er i den innerste sirkelen hos hvertfall en på avdelingen. I etterkant skal det evnt.settes inn tiltak dersom dette ikke er tilfelle. Dette kan høres likt ut, men her går det ikke på å like eller ikke like barna. Det handler mer om at alle enkeltbarna og foreldre skal oppleve å bli sett, hørt og ha noen som er “nær” akkurat dem i hverdagen.
Selvfølgelig har de fleste positive eller negative tanker om andre mennesker, men når man er i en jobb og innehar en stilling med ansvar for bar,n er det vel merkelig å gå rundt og si om man liker eller ikke liker barna?
RB
februar 16, 2011
Jammen er det mange forståsegpåere og utdannede som ikke skjønner dette innlegget.
Det hjelper lite at noen sier at du ikke skal mislike noen. Du gjør det bare! Det ligger i vår natur og kjemi betyr mye! Noen har du bare ikke kjemi med og det gjelder også barn.
En slik test vil få opp øynene for noe som de fleste ikke vil se eller unngår å ta tak i!
M
februar 16, 2011
At man ikke synes tanken bak “undersøkelsen” er god betyr vel ikke at man ikke skjønner innlegget. Finnes jo faktisk mange andre måter å se enkeltindivider i barnegruppa på.
Selvfølgelig har man ikke samme kjemi med alle mennesker, barn inkludert, men å gå rundt og sette liker, ikke liker lapper på dem……
Man skal sikre at alle har en de har god kontakt med, den de kan gå til når verden går i oppløsning eller bare få en klem av…like, ikke like er for meg en lite profesjonell måte å jobbe på, og jeg tror heller ikke man i alle bhg.ville fått et reelt resultat av en sånn “personlig” undersøkelse.
RB
februar 17, 2011
Utifra det du skriver her, så kan jeg ikke se at du faktisk har skjønt hvorfor og hvordan det gjøres.
Linda
februar 16, 2011
Vi har brukt en lignende undersøkelse i vår bhg,men med fargekoder.For å snakke for min egen del så oppdaget jeg at det var et av barna jeg gav litt “dårlig score” på dvs.at jeg tok lite kontakt med vedkommende og ikke hadde noe spesielt forkjærlighet for dette barnet.Andre hadde det slik med andre barn.Vi ble her bevisste på hvilke barn dette gjaldt, og vi brukte dette resultatet til å bevisst jobbe med å bedre relasjonen til de som kom dårlig ut. Året etter gjentok vi dette og da ser vi at det barnet jeg følte liten forkjærlighet for og tok lite kontakt med var et av de barna jeg virkelig hadde sansen for og følte at jeg hadde en god kjemi med. Vi som jobber i barnehagene tar jobben vår på alvor, og ved å være ærlige mot oss selv i personalgruppa , satte vi dette på dagsorden,for det er nå en gang slik at noen mennesker liker vi bedre enn andre ,og dette gjelder både store og små……Sånn er det bare overalt i livet……
Pedagog
februar 16, 2011
I vår barnehage utfører vi lignende tester hvert år, for å bli oppmerksomme på at vi kanskje ikke behandler alle likt. Vi er bare mennesker og selv om vi er profesjonelle kan det hende at vi ubevisst behandler barna ulikt. I en barnehage gruppe på kanskje 24 barn er det noen man liker bedre enn andre. Noen har man god kontakt med, andre blir man lett irritert på, noen er litt “usynlige” og fortjener mer oppmerksomhet. Slike tester gir oss mål å jobbe mot. Alle skal behandles likt! Slike tester viser dette svart på hvitt og da er vi profesjonelle og jobber for å utjevne eventueller forskjeller.
Camilla
februar 17, 2011
I en drømmeverden basert på ideologi og et styrt tankesett behandles alle likt, og det finnes ingen forskjeller. Som Pedagog skulle jeg ønske du hadde visst litt mere innsikt, og at du klarte og skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg forstår ønsket ditt, men håpte på en klokere uttalelse fra en pedagog.
Speassegert
august 27, 2011
<a href=http://hqfind.org.ua/in.cgi?3
GG
februar 16, 2011
Snakk om tendensiøs tekst! Det som omtales som en “undersøkelse” som liksom viser hvordan barnehageansatte forskjellsbehandler barn, viser seg å væære en metode som brukes nettopp for å bevisstgjøre seg selv i forhold til slike. Hipp hurra for at vi har barnehageansatte som er så oppegående. Det burde flere ha vært!
Pedagog
februar 16, 2011
Kort oppsummert om fargemetoden: (Slik vi bruker den)
GRØNNE BARN:
Har man et profesjonelt forhold til. Alt er greit og den ansatte har et godt forhold til barnet.
BLÅ BARN:
Et barn man har lite kontakt med. Kanskje et stille og rolig barn? Litt usynlig? Viser testen at samme barn får mye blått må man jobbe med dette. Hvorfor har vi lite kontakt med barnet?
RØDE BARN:
Barn som er litt ekstra lette å bli glad i. Barn man liker godt. Får et barn mye rødt er kanskje ikke dette heldig heller. Kan også være noe man må ta tak i. Kanskje dette barnet får for mye oppmerksomhet og kanskje også fordeler? Det behøver heller ikke være positivt.
SVARTE BARN: Barn man blir litt irritert på og som terger deg. Da er det viktig å kartelegge hvorfor og hva som er problemet og jobbe med at dette barnet også får positiv oppmerksomhet.
Dette er en test som skal sikre kvaliteten og gjøre oss oppmerksomme på at selv om vi tror det er det ikke sikkert vi behandler alle likt..
SS
februar 16, 2011
Dette viser hvor viktig det er å ha utdannende førskolelærere i barnehagen. Vi vil jo at barna våre skal bli sett, rettferdig behandlet og likt…
Førskolelærere liker barn og har valgt jobbe med det! De er profesjonelle!
Det finnes veldig mange utrolig dyktige assistenter og, men en assistent er en som ofte bare har “havnet” i barnehagen, mange er ikke spesielt interessert i barn og er kanskje ikke så glad i barn heller?!! (Ja, har erfart dette mange ganger). Vrir diskusjonene kanskje i en annen retning nå men slike undersøkelser viser hvor vikig det er med førskolelærere som tar tak i ting og som jobber profesjonelt!
anonym
februar 16, 2011
Ingen er så profesjonelle som barnets mor.
Ingen elsker barnet mere heller.
Å tro at en er profesjonell p.g. av å ha tatt en eksamen
må da være tåpelig.
Bare det å måtte ha slike ” undersøkelser ” viser hvor lite profesjonelle de egentlig er.
Ville foreldre godtatt at lærere ikke behandlet alle likt ? Nei, det tror jeg ikke.
Lina
februar 16, 2011
Anonym: Er så uendelig flott med folk som deg. Trangsynt og fin, du har sikkert holdt barnet ditt hjemme fra barnehage helt til det skulle begynne på skole slik at det kunne gå i din lære å bli like kjip som deg.
Hva vet du om den utdannelsen førskolelærere tar? hva vet du om den jobben de gjør? Ingen er så profesjonelle som barnets mor? Hva med alle de mødrene som ukentlig trenger veiledning fra førskolelæreren slik at de kan komme gjennom hverdagen? Mulig du ikke har tatt en eneste eksamen siden du mener det er så tåpelig at man kan bli profesjonell av det.
Bruken av denne metoden skjønner jeg at det ikke er noen vits i å begrunne for deg en gang, da du ikke virker oppegående nok til å skjønne hva det egentlig dreier seg om.
Du burde se litt lenger en deg selv og klare å anerkjenne den jobben som faktisk bli gjort i barnehagen. Der vi står på daglig for å gjøre dagen innholdsrik og god for de små. Vi lytter, gir råd og støtter fortvilte foreldre. Vi leker, smiler, klemmer, trøster, lærer og gleder oss hver dag til å gå på jobb for ingen dag er lik! Vi er faktisk så proffe at vi selv takler sneversynte og respektløse mennesker som deg som ikke ser noen andre enn seg selv. Vet du hvorfor? Fordi det er barnet som er viktig, og vi kan det vi holder på med.
anonym
februar 18, 2011
Lina; du opptrer som om barnehageansatte er det eneste fullgode alternativet for å ta vare på et barn! Du opptrer også som om at barn som ikke har gått åtte timer hver dag i barnehage blir dårlige mennesker!
“Du har sikkert holdt barnet ditt hjemme fra barnehage helt til det skulle begynne på skole slik at det kunne gå i din lære å bli like kjip som deg”. For en stygg ting å si! Det finnes mange barn som ikke går førti timers uker i barnehage, og som vokser opp til flotte mennesker likevel. Du opptrer som om det ville være et mirakel at barn ble bra mennesker hvis de ikke gikk i barnehage. At denne ene personen har en annen mening enn deg betyr da ikke at hun/han er en dårlig forelder??
“Alle de mødrene som ukentlig trenger veiledning fra førskolelærere slik at de kan komme gjennom hverdagen”? Så nå er førskolelærere også profesjonelle psykologer og terapeuter på hverdagsproblemer hos dårlig mødre, som det tydeligvis er så mange av at samfunnet står i stor fare for å kollapse? Du åpenbarer en holdning mot mødre som viser at du har bare forakt til overs for dem. Og hvor mange er “alle de mødrene” i din barnehage f.eks.? Eller på landsbasis? Vet du det?
“Fordi det er barnet som er viktig, og vi kan det vi holder på med”? Underforstått at mødre ikke kan det DE holder på med? Jeg må bare si at hadde du jobbet i en barnehage der jeg skulle ha mine barn, ville jeg spesifikt bedt om at du ikke skulle ha NOE å gjøre med mitt barn. Med slike holdninger fra din side hadde det vært totalt uønsket.
Bruken av denne metoden skjønner de aller fleste oppegående mennesker. Også simple mødre. Den er en utmerket metode for å synliggjøre barna som forsvinner i mengden.
Men det er et unektelig faktum at en overveldende majoritet av mødre gjør en strålende jobb med å ta vare på sine barn.
Det er også et unektelig faktum at når man sammenligner omsorg fra en normal, oppegående mor med omsorg fra en fremmed, så er mors (eller fars) omsorg den beste.
Stabil familie/nære pårørende er den gunstigste måten for et barn å leve opp på. Statlige, kommunale eller private intstitusjoner, som en barnehage er – kan aldri måle seg med de nærmeste til et barn. Uansett hvor mange eksamener eller hvor profesjonell man påstår å være.
Et profesjonelt forhold, der man forholder seg til saklige fakta for å samhandle med et barn, kan aldri måle seg med et følelsesmessig forhold, der en mor elsker sitt barn. Denne forskjellen oppfatter alle mennesker.
Vi voksne vet godt hvem vi ikke liker, eller hvem som ikke liker oss, selv om vi ikke nødvendigvis sier noe med rene ord. Det samme gjør barn. De oppfatter meget godt hvem som liker dem eller ikke.
At du er profesjonell betyr altså ikke at du er bedre enn vanlige mødre.
At du reagerer som du gjør her, med et personangrep på noen som mener mødre er bra, gjør nok at jeg tviler en del på profesjonaliteten din. En profesjonell omsorgsperson har nemlig respekt for andres meninger, selv når de motstrider ens egne.
Du viser særdeles liten respekt for andres meninger med ditt innlegg. Spesielt er forakten du har for foreldreomsorg kontra profesjonell omsorg opprørende.
M
februar 16, 2011
En profesjonell er en som gjør en jobb mot betaling (http://no.wikipedia.org/wiki/Profesjonalitet). Håper ikke du fortsatt mener at barnets mor er profesjonell…
Vet du hva man jobber etter i barnehagen…kan du barnehagelovern, rammeplanen eller hva med FNs barnekonvensjon? Grunnen til at førskolelærere kan kalle seg profesjonelle er pga.3 årrig høyskole med teori, praksis og flere eksamner, og fordi de bruker alt dette i jobben sin.
Vi viser omsorg, trøster, lærer bort, leker med, tar vare på og prøver å sørge for at alle får den oppfølgingen de trenger. Jeg støtter ikke undersøkelser med lapper om man liker eller ikke liker et barn, men hvis noen må ha en kartlegging av personalet og barna for å forsikre seg om at arbeidet de gjør er tilstrekkelig,så er det jo faktisk kun barnas beste som er i deres tanker….er det ikke det du ønsker?
kv
februar 16, 2011
Dette handler om bevisstgjøring, veldig bra å ha slikt fokus. Selv jobber jeg i eldreomsorgen og ser at en lignende øvelse kunne gjort seg blant ansatte på sykehjem.
Elin
februar 16, 2011
Utrolig trist. Uansett om disse ansatte er profesjonelle eller ikke, så er det utrolig trist for det barnet det gjelder, uansett om barnet veit det eller ikke.
Lillebroren min blei fryktelig forskjellsbehandlet i barnehagen, samme med tantebarnet mitt som gikk på samme barnehage. De er jevngamle! Det var ofte de kom hjem med samme bleie de blei levert i, de blei straffet med metoder som ikke hører hjemme i en barnehage, og de hadde mye strengere regler enn alle de andre! Det tok ikke lange stunden føre begge barna blei tatt ut av barnehagen på dagen!
Jeg kaller dette mobbing!! Mobbing mot forsvarsløse barn på 2-3 år!!
Elisabeth
februar 16, 2011
For meg blir teksten her litt naken, og du vinkler enfoldig.
Det finnes tonnevis av gode grunner til å gjøre en sånn øvelse, og meningen er utelukkende det motsatte av det det virker som om du vil frem til! Det dreier seg som kompetente fagmennesker som vil at barna i barnehagen skal bli sett og anerkjent! De eneste som lider under øvelsen, er det voksne, som innser at de ikke alltid strekker til! Vi bevisstgjør oss selv og påtar oss ansvaret i relasjonen vi har med ungene! I neste omgang blir disse barna sett og anerkjent, fordi vi har hatt mot til å føle på oss selv og ta ansvar for hvem VI er i relasjonen. Jeg er godt kjent med fargeanalyse i denne jobbinga, men det er ikke snakk om å like/mislike! Det er jo et umennesklig kriterium å forholde seg til. Det er snakk om hvem barn du kjenner/kommer inn på, hvem du forstår/ikke forstår… Det er ikke snakk om kjemi, men om hvorvidt de voksne er villig til å ta ansvar i relasjonen. Fagstoff fra “Relasjoner med barn”, eller noe fra Fam.Lab ville gjort seg å kople på dette!
Lise
februar 16, 2011
Det handler om hvem som blir mest sett og mindre sett, og hvordan man kan oppdage dette, og gjøre noe med det. Det handler ikke om utspekulert diskriminering eller at man ikke liker barna. Dette er viktige kartleggingsverktøy for barnehageansatte! På denne måten blir man mer oppmerksom og ivaretar hvert barn. Både de som roper høyest for å bli sett, de som ikke roper i det hele tatt , og de som “glir” gjennom uten noe særlig mer enn gode lekekamerater og trygge voksne de kan komme til om de trenger det.
Ingens tante, men en pedagogisk leder!
februar 17, 2011
KARTLEGGING av vår tilknytting til barna er utrolig viktig.
Det er ingen TEST, det er ingen UNDERSØKELSE, det er et verktøy vi bruker for å kvalitetssikre arbeidet vårt med ALLE barna på avdelingen.
Vi har nærhetssirkel, hvor vi plasserer oss selv i sentrum og rundt oss har vi 3 sirkler, der plasserer vi barna alt etter hvor nær vi føler vi er dem. Alle skal være i innerste sirkelen hos noen. De som vi har i sirkel 2 og 3 skal vi jobbe med relasjonen til. Som regel er vi ikke bevisste på at de er lengre ute i sirkelrekken enn de andre. Alle blir SETT, alle blir HØRT, alle får TRØST, alle skal ha en VENN, alle har en voksen som fungerer som en PRIMÆRkontakt.
Som noen nevnte lengre opp: å skape nære relasjoner med alle barna er noe vi må jobbe med, vi må se alle verdiene til barnet.
Jeg har selv hatt barn hvor kjemien har vært dårlig, men etter å brukt nærhetssirkelen og blitt bevisst på at h*n var i ytterste sirkelen, tok jeg GREP, jobbet med MEG selv, brukte TID på å gjøre POSITIVE aktiviteter sammen med barnet. Vi er SÅ på nett nå, vi aksepterer hverandre. Jeg blir GLAD når h*n titter forventningsfult på meg, bobler over av spenning, de store smilet som brer seg fra øre til øre.. og roper IKKE TA MEG før h*n løper og tørr ikke se seg bak mens latteren ljomer… jeg løper etter, fanger han og vi ler og klemmer!
Vi er KOMPETENTE i MIN barnehage, vi er MODIGE, vi tørr å erkjenne at vi må jobbe med oss selv, at det er vi og ikke barnet som må gjøre den store tilpassingen, vi er ÅPNE til foreldrene om relasjonen vår til barna, jeg er så TRYGG på meg selv at jeg kan si til foreldrene at jeg og barnet er ikke helt på NETT, men vi JOBBER med saken. Praksisfortellinger om utviklingen av relasjonen vår er like artig å fortelle hvert år, for det FUNKER HVER GANG!
Linda
februar 17, 2011
Hei! Jeg vet om en barnehage som faktisk bruker en lignende metode 2 ganger i året, for å øke fokus mot de barna som ikke er likt av personalet. De bruker ikke hjerter, men grønne, røde og oransje merker tror jeg. Dette blir ikke videreformidlet til foreldrene, men synes allikevel det er en bra metode. Sammen med styrer får de fokus på de barna som ikke blir likt, og de diskuterer hvorfor, så går noen spesialgokus på de røde barna, og neste gang er de sannsyneligvis ikke røde lengre.
Jan
februar 17, 2011
Enig, sånt bruker de i barnehagen der ungene mine er. Derfor føler jeg meg også trygg, enda jeg ikke vet hva som er om mine unger. Men tryggheten om at ansatte passer på alle, er iallefall 100%
Lærerinna
februar 17, 2011
Kloke og viktige ord.
Jeg jobber som lærer og innrømmer at det er noen barn som kanskje får en større plass i hjertet enn andre. Men på den annen side så er det ingen av barna jeg “ikke liker”. Tror man skal være mer obs på de “usynlige barna” som alle liker og ingen misliker og som aldri gjør noe mye utav seg. Det har jo dessverre ofte en tendens til å bli sånn at det er de barna som roper høyest om oppmerksomhet (både av positiv og negativ art) som får størst oppmerksomhet fra oss voksne… :/
Siri
februar 17, 2011
Da min kjære lille nevø gikk i barnehagen, kom moren hans for å hente han en dag. Hun spurte hva han hadde gjort den dagen, hvem han hadde lekt med å liknende, men det var det ingen som visste! Det var ingen som kunne si noe som helst om hva han hadde gjort eller spist etter åtte timer i barnehagen! Hun ble naturlig nok bekymret og da dette gjentok seg for andre gang, ba de om et møte med barnehagen. Nevøen min var en svært oppegående kar, men var ikke en av de tøffe guttene og syntes det var litt vanskelig å spørre om å få være med å leke.
Det viste seg, etter at foreldrene krevde at noen fulgte litt med på han, at han tilbrakte dagene med å gjemme seg unna, leke helt alene og at han slett ikke hadde det bra. Han begynte å gråte hver gang han skjønte han skulle i barnehagen, og begynte å spørre hver eneste kveld: “Er det helg i morgen, mamma?”. Noe av det verste var når han sa med gråtkvalt stemme, når moren kom for å hente han etter en full dag i barnehagen: “Åå, nå har jeg venta lenge på deg, mamma!”. Da hadde han stått ved gjerdet i flere timer og kikket etter bilen, uten at noen voksne hadde grepet inn!
Foreldrene hadde flere møter med barnehagen, hvor de lovte å sette i gang tiltak, de fulgte opp dette kanskje en uke, for at maset skulle gi seg, hvor det så var rett tilbake til det gamle. Foreldrene fikk også på et tidspunkt beskjed om at barnehagen ville kontakte PP- tjenesten, fordi de mente at gutten burde gå et ekstra år i barnehagen før skolestart. Dette hadde de overhodet ikke noen gode grunner for å mene, viste det seg.
Nå går han i første klasse, han stortrives og har blitt en helt annen gutt. Han er skoleflink, sosial og gleder seg til å gå på skolen hver dag. Denne endringen var synlig bare et par uker etter barnehageslutt.
Det er tydelig at ikke alle barnehageansatte tar jobben sin like alvorlig, og forstår hvilket ansvar de har. De skal faktisk passe på noens hjerteskatter hele dagen.
Bah
februar 17, 2011
Dette blir jo bare synsing fra din side, du kan jo ikke vite hva personalet tenkte….
Jan
februar 17, 2011
Høyst sannsynlig har de ikke tenkt noe. Og har de tenkt – men ikke handlet, er det enda værre. Ikke sant?
anonym
februar 17, 2011
Har vi som foreldre rett på å vite/ se disse kartleggingene?
Lærer
februar 17, 2011
Gratulerer! Du bidrar til å ødelegge førskolelærere- og lærerers rykte og status. Ufattelig lite nyansert innlegg, og jeg blir flau av å tenke på at det mest sannsynlig bare er oppspinn. Du viser ikke til kilder av undersøkelsen, og jeg forventer det av en journalist.
Sånne som deg er med på å ødelegge min arbeidshverdag ved å redusere allmennhetens tillit til pedagogisk personale. Tusen takk! Jeg gjentar – tusen takk!
Jeg anstrenger meg hver eneste dag for å smile ekstra mye til hjertebarna, litt mindre til de med bare litt plass i mitt hjerte, og det er enormt med energi som går med på å forskjellsbehandle barna uten hjerter. Målet er at alle skal gå hjem fra skolen med en følelese av hvor på min hjerteskala de ligger.
Jan
februar 17, 2011
Kanskje lærere av alle burde ta slike øvelser, for min skolehverdag innebar omgang med lærere som hadde gullunger og ikke.
Kan slike øvelser fange opp 1 som er “utenom” har 2 vunnet. Ikke sant ?
Leyla
februar 17, 2011
Så trist.. Jeg er veldig opptatt av selvutvikling, derfor syns jeg det er veldig spennende med barn siden de blir jo født “åpne”.. Men er jo ikke så rart at man fort kan bli lukket, og tilbakestengt om man får mangel på kjærlighet så tidlig =( Trist at det skal være sånn!
christian
februar 17, 2011
Har ikke lest alle kommentarene, men den undersøkelsen du referer til, høres mer ut som et rykte enn en reell øvelse/undersøkelse.
Men all ære til deg som spiller på våre følelser for å skape trafikk på hobbysia di.
Trodde dette var en artikkel, og klikket inn.
Blei jævlig skuffa da det viste seg å være en forbanna BLOGG.
Et unødvendig drittfenomen.
TAKK
Anette
februar 17, 2011
Flott, Chris. Kunne ikke vært mer enig. Spekulasjoner som dette skaper hysteri blant foreldre – jævlig unødvendig.
Jan
februar 17, 2011
Nei, faktisk tvert imot. Kanskje noen får opp øynene litt mer ? Og kanskje noen blir observant og sier ifra etc.
Førskolelærer
februar 17, 2011
Til alle dere kritikere,
vi får se om DAGMAMMAENE
CJ-kommentar til Hege 15.feb
februar 17, 2011
Hei,
det var så mange kommentarer i forhold til selve teksten, men EN kommentar stakk seg ut og gjorde meg veldig trist. Dette er til Hege-Februar 15. Du som ble forhatt og mobbet.
Ville bare si deg at du gjorde garantert INGENTING feil. Det er ikke DIN feil at du ble mobbet. Det fins ingen unnskyldninger for å mobbe noen og det er ikke lov at voksne omsergspersoner skal hate noen.
Kanskje ble du litt usynlig? Det betyr ikke at du har GJORT eller SAGT noe for at det ble som det ble. Noen er rolige og “usynlige” og det er helt sykt at man skal bli straffet for det…
Bruk masse energi på å legge det bak deg, ta tak i alt det gode du har i deg, alle ferdighetene dine, alt du kan og vil, trekk frem ALLE dine positive sider, og snu de negative til noe positivt. Du er verdt like mye som alle andre og du skal ikke være nødt til å gå rundt med tanker om å ende livet ditt fordi folk har vært hensynsløse mot deg. Hev deg over dem. Elsk deg SELV og du kommer til å se (jeg LOVER) at andre også vil oppdage deg (dvs de fleste har sikkert oppdaget deg allerede! men du ser det ikke selv fordi du ikke helt “tror” på det) og elske deg. Selvtillit er viktig. Jeg hadde null, og det tok tid å bygge den opp (og ja da det har gått i bølger aot men ikke så langt ned som langt opp
) Og det ER virkelig sant. PLutselig var det masse folk rundt meg som likte meg for den jeg var, inkludert meg selv.
Så Hege, ta ETT skritt fremover…og så snart tar du ETT til… osv… Lykke til! Ønsker deg alt godt!!!
God klem
Mira
februar 17, 2011
Jeg har ikke lest alle innleggende, så det er mulig noen har skrevet noe av det jeg tenker. Jeg opplever at mange blir veldig opptatt av at voksne folk ikke evner å være rause nok til å favne alle barn på samme måte når man jobber med barn. Jeg enig med de av dere som er av den oppfatning at det er komplisert og kanskje umulig. Noen barn har en atferd som gjør dem til “likandes unger” – høflige, omsorgsfulle og kvikke barn. Andre barn har en atferd som er ganske så uartig, det være seg voldsom sjalusi, raseeri, vansker med å fungere sosialt med jevnaldrende, lite utviklet empati og forståelse for regler etc. Jeg tenker at slike tester kunne være til hjelp for å fange opp barn som strever. Når barn ikke får et eneste hjerte av de voksne. Hva er sjansen for at barna i barnehagen heller ikke ville gitt dem hjerte om de hadde vært med testen? Jeg tror det kunne vært en stor sammenheng. Det kan derfor være et fint verktøy for å bli oppmerksomme på barn som vil trenge spesiell tilrettelegging. Hvordan har barnet det? Hvordan er hjemmebeforholdene? Hva ligger BAK den atferden som gjør at barnet er mislikt av alle de ansatte? Det er en kjent sak at barn som ikke blir sett og forstått av sine omsorgspersoner kan utvikle atferds- og utviklingsforstyrrelser som påvirker hvordan de samhandler med andre voksne og barn.
Sandra Ringdal
februar 18, 2011
Hei, synes dette var meget interessant lesning. Mange gode poeng i de ulike kommentarene. Jeg jobber selv i en 1. klasse, og kjenner meg igjen i mye når det gjelder å skpe en god relasjon til barna. På skolen kommer de rett fra barnehagen, og det er enorm omstilling til å plutselig skulle sitte mye stille og jobbe med faglige utfordringer i så tidlig alder. Jeg er enig med de som sier at vi voksne faktisk har subjektive oppfatninger av både verden og mennesker. Det er ikke til å unngå at man merker at det er noen barn som kryper inn i hjertet, mens andre barn har man et mer profesjonellt forhold til. Jeg mener det er viktig å jobbe med disse relasjonene. Et lurt tips som man kan gjøre helt for seg selv, og være hvertfall være helt sikker på at ingen barn vil merke noe til det, er å lage seg en relasjonssirkel. De barna som er nærmest midten er de barna som en føler en har fått best kontakt med. De barna som er lengst ut er de man har fått dårligst kontakt med. På den måten blir det enkelt for en selv å se hvilke barn en trenger å jobbe mer med for å få en bedre kontakt med. Dette er de voksnes jobb, nemlig gå inn for å prøve å skape en bedre relasjon til de såkalte “usynlige” barna.
Jeg er ikke enig i at man skal behandle ulikt likt. Vi er alle forskjellige, og nettopp derfor er det viktig å bli godt kjent og finne ut av metoder og ulike måter å tilnærme seg barna på. Man snakker da ikke om dukker med en liten gutt gjør man vel? Eller snakker man med en liten jente om fotball, kanskje? Nei, man gjør ikke det. Fordi alle mennesker er forskjellige, har forskjellig interesser og setter ofte pris på litt forskjellig tilnærmingsmåte fra oss voksne. Det viktigste er å SE alle barna og gi alle den omsorgen og støtten som de har krav på fra oss voksne. Være gode rollemodeller.
Så er det også viktig å tenke på at det ikke bare er de såkalte “mislikte” barna som noen ganger kan bli usynlige for de voksne. Det kan så vel være de snille og gode barna som gjør som de skal og som ikke lager noe bråk eller oppstyr rundt seg. Som simpelten er små usynlige engler, om jeg kan si det på den måten. Hvis man prøver å tenke over hvor mange ganger man sier navnene til de såkalte “bøllefrøene” som løper av gårde når de har fått annen beskjed, som tuller og tøyser og dytter til de andre. Vel, DET er nok oftere enn man sier navnene til de beskjedne og tilbaketrukne, som da kommer litt i skyggen av de viltre barna. Det er derfor lurt å prøve å ikke gi negativ oppførsel mer oppmerksomhet enn høyst nødvendig, mens det er viktig å rose positiv og god atferd så ofte man bare kan. Det blir også veldig trist for de barna som får mye negativ oppmerksomhet. Trekk heller fram det positive. Hvis det er vanskelig så er faktisk vår jobb å lete det fram! Ingen får noe godt selvbilde av å høre ordet “IKKE” og “NEI” flere ganger enn “BRA” og “DU ER FLINK”.
Norge er et land som i stor grad vet å ta vare på de som kommer skjevt ut i livet, og som gjør gale ting mot andre. Men det er like viktig å ta vare på ofrene eller de som spimpelten er snille og greie og gjør som de skal. De trenger også å bli sett like mye og roses for alt det fine de gjør. Jeg synes heller ikke det er riktig å gi barnehager og skoler “skylden” for at noen kommer skjevt ut senere i livet. Som sagt, vi mennesker er forskjellige. Man er født med visse arvelige gener og personlighetstrekk som ikke styres av miljøet rundt også. Det viktigste er å jobbe for de gode relasjonene og se alle. Men det er viktig å tenke på at visse personlighetstrekk ikke kan forandres. Men man må jobbe for at alle skal behandle hverandre med respekt og være gode mot hverandre. Og at alle får den omsorgen man trenger.
Martinr kuraas
februar 18, 2011
Huff så forferdelig det hva å læs det her
uansett kor mye du/dere vi kan miss like andre barn, så skal man ikke gjøre forskjell på barna !!
Selvfølgelig e det ik alle som som liker alle barn like godt som andre barn,men uansett ska man ikke gjøre forskjell på dem ..
vær like go mot den som e din favoritt som alle andre..
Tenk dæ du som ikke ga det barnet HJERTE hvor lei den ungen ska være,tenk dæ om viss det hva DIN UNGE SOM HVA i Barnehagen å blei misslikt av de andre voksne,å blei holdt utanfor.. så tru æ nok du/dere har reagert !!!!!
Siri
februar 18, 2011
Dette tror jeg helt sikkert stemmer. Selvsagt har vi alle “favoritter” – både blant venner og bekjente, blant kolleger og i slekt og familie. Det er het unaturlig om det ikke skulle være slik i en barnehage mellom barn og voksne også.
Men jobber man med barn så hever man seg over det!
Jeg blir trist av alle disse svarene som sier at dette er bøllefrøbarn og problembarn etc – dette stemmer ikke. Jeg har selv en gutt som får “lide” for en voksens uprofesjonalitet, og her er mange voksne inne og bekrefter at så er tilfelle og sier det ikke er noen grunn til det – bare “likes/dislikes”.
Jeg tror på denne øvelsen og bare håper ved gud at ikke barna noengang får se resulatet. Så ufattelig ødeleggende dette ville vært for et barn!
Tinh le van
februar 18, 2011
Ved å vise sann kjærlighet til alle barn, om du liker de eller ikke, kommer man langt. Det handler ikke om at man skal like alle eller ei. Det er en stor misforståelse, og fullstendig feil fokus. Alt bunner ut i å vise kjærlighet til barna, for det du gir, får du tilbake.
linntinnesand
september 19, 2011
Dette var interessant og lese! Men en ting jeg lurer på er, hva var egentlig hensikten med å ha en slik undersøkelse blant de voksne i barnehagen? Jeg er en førskolelærerstudent, og jeg får rett og slett vondt i meg når jeg hører at det er ansatte i barnehagen som ikke ”liker” barna. Jeg skjønner at det er noen barn man liker mindre enn andre, men at man ikke liker et barn i det hele tatt er jo bare ubegripelig! Uansett, takk for at du delte dette
Avil
september 28, 2011
Som psykolog og mor er eg sjokkert over at barnehagepersonalet under pedagogisk leiing nyttar seg av denne typer metoder med borna tilstades. Dette kunne ein hatt på ein fagdag og brukt bilder/navnelappar, og då hadde det vore ein forsvarleg metode. Uansett om ein bruker fargelappar eller sirklar til å kamuflere, slik det er nevnt i kommentarfeltet, er det unødig å bruke borna fysisk til å gjennomføre slike kartleggingar av dei vaksnes oppleving av relasjonar. Dette høyres uprofesjonelt og uetisk ut.
Når det er sagt, er det fint at barnehagane har fokus på relasjonar, og synleggjer at dei vaksne ikkje er maskinar/robotar, men sjølvsagt har forskjellige kjensler og liker borna meir og mindre.
Ein god barnehage hjelper born til å bli synlege og likt, både for personalet og andre born.
beste helsing kristine Tofte
Jan
november 6, 2011
Du tror seriøst ikke at de gjorde dette med barna tilstede? Tror du skal lese blogginnlegget én gang til.