Er det én ting historien har lært oss, så er det at vi ofte spår feil om fremtiden. Det er mye enklere å si at noe er umulig enn å forsøke å gjøre det. Og ofte er det bedre å følge magefølelsen.

Eller som Henry Ford skal ha sagt det: Hadde jeg spurt om hva folk ville ha, så ville de svart “raskere hester”.

Her er ti spådommer om nyvinninger som ble grundig feil:

1. Steve Ballmer i Microsoft lo av Iphone
- Apples Iphone er den dyreste telefonen i verden. Den tiltrekker ikke forretningsfolk fordi den ikke har et tastatur, noe som gjør den til en dårlig epost-maskin, mente adm.dir og styreleder i IBM, Steve Ballmer. Se Steve Ballmer le her.

2. Heller bud enn telefon
Amerikanerne har behov for telefonen, men det har ikke vi. Vi har nok av budgutter, skal sir William Preece ved British Post Office ha sagt i 1878.

3. Leteboring etter olje
Bore etter olje? Du mener bore ned i bakken for å finne olje? Du er gal. Arbeidere til Edwin L. Drake som forsøkte å verve folk til sitt prosjekt i 1859.

4. Kopimaskiner? Hvem trenger det?
Behovet for kopimaskiner er 5000, maks. Det var beskjeden IBM ga Xerox i 1959. I dag er “to xerox” et verb i engelske ordbøker. Xerox hadde inntekter på 60 millioner dollar i 1961, 500 millioner dollar i 1965 og i 2010 steg inntektene til formidable 21,6 milliarder dollar.

5. Decca Records om fremtiden til The Beatles
“Vi liker ikke sounden og gitarmusikk er på vei ut,” skal Decca Records ha sagt om The Beatles i 1962.

6. Spådom om pc-en
Det er ingen grunn til at noen vil ha en datamaskin i sitt hjem. Ken Olson, styreleder og grunnlegger av Digital Equipment Co, i 1977.

7. Synspunkt på J.K Rowlings “Harry Potter”
“Barn er bare ikke interessert i hekser og trollmenn lenger,” skal en anonym leder i et forlag ha sagt til forfatteren i 1996. Siden har hun solgt flere enn 400 millioner bøker.

8. Slukk lyset!
Når utstillingen i Paris (i 1878) er over, så vil det elektriske lyset slukke med den og vi vil aldri mer høre mer om det. Oxford-professor Erasmus Wilson

9. Fremtiden til fjernsynet er mørk
Fjernsynet vil ikke vare lenge fordi folk snart blir lei av å se inn i en boks av finér hver kveld. Filmprodusent Daryl Zanuck i 20th Century Fox, 1946.

10. Bomben som ikke ville gå av
Dette er det dummeste vi noensinne har gjort. Bomben vil aldri gå av, og jeg snakker som en ekspert på eksplosiver. Admiral William D. Leahys råd til president Harry Truman om atombomben.

Twitter: @kobbaen

Kilder:
1. Bad predictions
2. 30 failed technology predictions

De tre landene i Skandinavia, som er det udiskutable navnet etter sammenslåingen, er alle konstitusjonelle monarkier med felles språk, kultur og historie.

Vi trenger faktisk bare å ta en liten dash gult i det norske flagget før vi har fått et felles flagg: Skandinavia i rødt, gult, hvitt og blått.

Stor økonomi
Skandinavia vil få 19,5 millioner innbyggere. Det vil få et totalt bruttonasjonalprodukt på 1162 milliarder dollar. Vi vil få én felles valuta, noe vi allerede nesten har, og samtidig plassere oss som den 13. største økonomien i verden, rett etter Australia og Spania, men foran land som Mexico, Nederland og Sør-Korea.

Argumentene for en landsammenslåing er derfor mange. Særlig er det et demokratisk problem at små land som Norge, Sverige og Danmark ikke gir innbyggerne sine et fullverdig tjenestetilbud, men i stedet utvikler et mylder av interskandinavisk samarbeid, ofte fordyrende og utenfor demokratisk kontroll.

Se for eksempel på Scandinavian Airlines, det tidligere symbolet på fremgang og fremtid, som har utviklet seg til et trehodet nasjonalistisk troll med flere titall fagforeninger i ulike land som helst bruker tiden til å jobbe mot hverandre.

Nei, selskapet trenger én leder, ett hovedkontor, én hovedflyplass og én fagforening for sine ansatte.

Ett felles helsemarked
Vi bør derfor se landsammenslåing i et brukerperspektiv. Siden vi alle er velferdsstater kan vi ved overgangen til ett land bruke “best practice” som rettesnor for hvilke helse- og og sosialtjenester vi innfører som minste standard for våre innbyggere.

Det vil for eksempel bety at vi innfører den danske modellen med 48 timers garanti for kreftdiagnose, noe vi ikke har i Norge og Sverige i dag.

Videre vil et felles helsemarked for innbyggerne i Skandinavia innebære en betydelig reduksjon helsekøene fordi vi får fjernet en rekke nasjonale flaskehalser. Alle landene i Skandinavia har nemlig forlengst innført ordningen med fritt sykehusvalg. Det er det samme for deg om du får fjernet gallesteinen i Ålesund, Gällivare eller i Odense, bare du blir frisk – og det kjapt.

Skatter og kongehus
Andre områder vi vil tjene på er selvsagt på skatter og avgifter. Ett tiltak er at vi innfører Norges og Sveriges ordning med Vinmonopol og Systembolag også til å gjelde for Danmark.

Det nye Systemmonopolet, forkortet S/M, vil bli en importgigant som vil skape jordskjelv hos produsenter av cognac, rødvin og whisky. Importmonopolet vårt vil presse prisene nedover og samtidig øke utvalget i Systemmonopolets butikker. Det betyr økt proveny for staten og mer i vinkjelleren for deg.

Å drive tre kongehus, tre regjeringer og tre nasjonalforsamlinger er også ressurskrevende og fordyrende. Ved å slå sammen disse vil vi spare samfunnet for unødvendig store administrasjonsutgifter samtidig som én stemme utad vil gi oss mye større innflytelse i internasjonale fora.

Småkongeveldet vi lider under av i dag vil dermed være en saga blott.
Skandinavia trenger også en stor hovedstad som vises igjen internasjonalt, og vi bør selvsagt redusere antall hovedsteder til én. Størrelse teller, og derfor må hovedstaden bli Stockholm siden byen i dag er størst med sine to millioner innbyggere, medregnet området rundt.

Selv om fordelene ved landsammenslåing altså er tydelige og klare som dagen er lang, er det foreløpig vist liten vilje blant politikerne til å innføre dette ved tvang.
Denne unnfallenheten og beslutningsvegringen hos politikerne er i seg selv det beste argumentet for landsammenslåing.

Vet du om flere fordeler jeg ikke har nevnt her, så er alle innspill velkomne.

For fremtiden finner du også mine poster her:

http://blogg.aftenbladet.no/kobbabloggen/

mvh
Kolbjørn

Mange kinesere ser på Adolf Hitler som en helt.

I forrige uke kom stjernedesigneren John Galliano ut i hardt vær etter at den britiske tabloidavisen The Sun viste en åpenbart beruset Galliano som forteller et par høyst forbausede tilstedeværende at han elsker Hitler. Skandalen var et faktum og det tok ikke lang tid fra videoen ble publisert til avskyerklæringene strømmet inn fra Hollywood til catwalken i Paris. Galliano ble kastet ut av motehuset Dior.

Enhver antydning av Hitler-beundring vil i vår del av verden vekke avsky lik den vi så i forrige uke. Krigen er drøyt 70 år unna, men dette er en sementert del av den kollektive europeiske bevissthet.

I forrige uke satt jeg på en forelesning og hørte på en kinesisk professor. Da kom det et spørsmål fra en av studentene om den kinesiske ettpartistatens propagandaapparat.

Om det sa professoren: “Vår propaganda er så god, så utspekulert, at den er bedre enn Nazi-Tysklands,” sa han.

Denne sammenligningen var ikke negativt ment. Tvert imot. Nazi-Tysklands propagandaapparat var i hans øyne veldig bra. Det kinesiske altså enda bedre.

Det var flere av mine norske medstudenter som himlet med øynene etter uttalelsen fra professoren. Men denne type forskjønnelse av Nazi-Tyskland og Hitler er langt fra uvanlig hos mange kinesere, ifølge de som kjenner Kina godt.

“Kineserne ble også overfalt og utsatt for de verste overgrep på 1930- og 1940-tallet. Det var det japanerne som gjorde, og mange kinesere hater Japan. Derfor kan det virke rart at så mange kinesere ser på Hitler som et idol, at han var en diktator som fikk utført mye,” fikk jeg høre fra en nordmann som har bodd lenge i Kina.

Dette gjelder selvsagt ikke alle kinesere. Overhodet ikke. Men det skjer ofte nok til at temaet ble tatt opp i forkant av at jeg og mine medstudenter skulle på en enukes studietur til Kina. Likevel har jeg inntrykk av at dette ikke snakkes høyt om. Det var ingen som tok opp kommentaren med den kinesiske professoren, eller innga noen motsigelser. Slik jeg har forstått det blir kommentarer som dette sett gjennom fingrene med. Antakeligvis av høflighet.

Vår kontakt med kineserne blir enda mer omfattende i tiden fremover. Det er ikke bare vi som drar til Kina for å bygge fabrikker. Kineserne kommer også til oss for å skaffe mer teknologi og ekspertise. Da vil flere av oss måtte ta stilling til nazivennlige uttalelser.

Og en gang i nær fremtid kan en journalist høre et Hitler-positiv utsagn komme fra en kinesisk bedriftsleder. Journalisten vil mest sannsynlig tro at han eller hun har hørt feil. Trolig vil journalistens redaktør også mene at journalisten har hørt feil. Men det har journalisten sannsynligvis ikke.

Vil vi feie det under teppet slik vi gjør når vi er på besøk i Kina? Det skal bli interessant å se hvordan vi i mediene velger å håndtere det hvis en slik uttalelse faller på europeisk jord.

Stiletthælene klaprer raskt over marmorgulvet i korridoren. Den kvinnelige hotellansatte rekker det bare nesten. Det blir jeg som trykker på heisknappen først.

“Excuse me, Sir”, sier hun og ser på meg med litt skuffelse i de mørke øynene, “You’re too fast for me.”

Igjen har jeg gjort en feil. Det var selvsagt hun som skulle sørget for at heisen kom, og at jeg ble vist inn i denne. Det er hennes jobb. Jeg er gjest og bør oppføre meg som en. Enda en gang turet jeg frem uten å ense omgivelsene.

Jeg har bare vært noen dager på studietur i Kina, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg som en lofottorsk i Huangpu. Jeg kommer fra et land hvor service er et fremmedord (utt: sørvis) og høflighet er en frase.

De små episodene der jeg opptrer som en bøllete bavian er mange. Jeg ser en kaffeautomat i restauranten og setter i gang med full selvbetjening, jeg går mot utgangen og lukker opp døren selv, jeg stiller et spørsmål til professoren på universitetet uten å titulere ham først.

Mestrer jeg ikke dette engang, enkel folkeskikk, vil jeg noengang kunne forstå den kinesiske kulturen?

Det blir sagt at du kan si hva du vil om Kina. Tenke hva du vil om Kina. Kina vil fremdeles være Kina. I dette ligger alt fra det mest positive, til det mest negative, fra det mest skremmende til det mest håpefulle.

Jeg synes det er mer enn pussig at nyhetssendingene til CNN av og til går i svart når opprøret i Libya og andre araberstater omtales. At jeg ikke får tilgang til Twitter. At jeg ikke får direkte tilgang til Facebook. Det er sensur. Jeg kan ikke forstå det. Det er imot alt jeg har lært. Her møtes det med et skuldertrekk.

Kineserne har det travelt. Det kan alle se på skyskraperhimmelen som løfter seg over finansdistriktet Pudong. Det går raskere her enn i New York. Det er hit Maglev-toget går fra den internasjonale flyplassen i Shanghai – i opptil 431 km/t.

Kinas økonomi gikk forbi Japan i fjor. Men i forhold til bruttonasjonalprodukt per capita, altså verdiene av alt som skapes og produseres av et land fordelt på hver innbygger – så er det skyhøyt opp til Japan. Kina har tross alt 1,34 milliarder innbyggere.

Kineserne er mer opptatt av å løfte folket sosialt og økonomisk. Menneskerettigheter får vente. Det kommer. Først må folk få skikkelige levekår. Jobb. Kjøpekraft. First things first.

Kineserne er pragmatiske. Så lenge de kan operere under noenlunde stabile forhold betyr det lite om det er Gaddafi eller Stoltenberg som styrer landet de gjør forretninger med. Eller som Deng Xiaoping, lederen som lærte sitt folk å elske kapitalismen, sa det: “Hvem bryr seg om katten er svart eller hvit – så lenge den fanger mus.”

De er allerede hos oss og kjøper selskaper. Elkem, Volvo. Usikkerheten brer seg hos ansatte, ledere, fagforeninger og politikere i Europa. Hva vil de? Hva skjer med oss?

Kinas vekst inn i supermaktposisjon sammen med USA vil også føre til økende upopularitet. Alle elsker å hate USA. Etter hvert vil Kina også bli upopulær. Kanskje til og med før flesteparten av oss rakk å bli nysgjerrig på landet.

I mellomtiden får jeg lære meg å vente med å trykke på heisknappen. Slutte å ta kaffe selv. Og titulere korrekt.

Et sted må det begynne.

Det ser ut som en serviceskranke for et flyselskap, men dette er inngangen til restauranten Air Kitchen i Shanghai.

Dette er så galimatias at nysgjerrigheten tar overhånd. Selv om jeg nettopp har spist, er jeg bare nødt til få meg et bord.

Servitrisen har selvsagt på seg flyvertinneuniform. Hun viser meg inn “flydøren”, og leder meg videre gjennom kabinen til et lite bord. Det ser umiskjennelig ut som flyseter. Og i taket har de laget bagasjehyller. Lyset er dempet.

Jøssda! Jeg går for illusjonen. Jeg bestiller en cola og venter. Det er ikke så mange andre gjester i kabinen. En liten familie med små barn, et ungt par som smiler mye til hverandre, et eldre ektepar som ser forbi hverandre – også er det meg.

Først tenker jeg at denne ideen med å lage en restaurant basert på en flyopplevelse er så rar og forskjellig fra alt annet jeg har sett, at dette er bra. Men så kommer flyvertinnen med colaen min.

Hvor er plastglasset med isbiter i? Hvor er sitronskiven? Hvor er den lille servietten som skal hindre søl? Dessuten har hun ennå ikke sagt “boarding completed” eller fortalt meg hvor jeg kan finne redningsvesten. (Jeg kjenner forsiktig under setet mitt, ingenting).

Jeg titter rundt meg for å se hvordan de andre gjestene har det. Jeg sitter nok bak gardinet. Dette er turistklasse. Ingen ser rike ut eller får spesiell oppmerksomhet.

Der får det unge paret maten sin!

Men hva er det flyvertinnen gjør? Hun serverer maten på vanlige tallerkener! Hvor er brettet? Hvor er treretteren? Den vasne salaten på forretten? Den fargeløse hovedretten og den altfor søte desserten? Hvor er den lille smørpakken? Og hun gir dem ikke et lite rundstykke!

Jeg drikker hastig colaen min og ber om regningen. Purseren ser rart på meg når jeg spør om det vil medføre trykkfall når jeg forlater flyet. Den spøken faller raskt til jorden…

Konklusjon: Flykabinrestauranten henger høyt på listen over innovasjoner som har sjarmert meg. Men når de ikke tar den helt ut havner den snart i programmet “Air crash investigations.”

Les også: Kinesisk høflighet
Les også: Som snarest innom Kina

Shanghais skyline er blitt et imponerende skue. I løpet av helgen er planen å få tatt heisen til toppen av de fleste av disse bygningene.

Sant å si gleder jeg meg ikke særlig til turen. Kulturen og språket. Landet virker så fremmed. Jeg kjenner en som var ti dager i Kina i fjor. Han liker godt stekt kylling i sursøt saus. Han hadde derfor lært seg å si “Frityrstekt kylling i sursøt saus” på engelsk før han dro.

Ti kvelder på rad sa han den samme bestillingen på restauranten. Hver gang fikk han noe nytt. Fisk, svinekjøtt (i finkuttede biter som var nesten oppi alle rettene), en tallerken med halvkokte kyllingføtter hvor alle neglene og fjørene var på – men aldri frityrstekt kylling i sursøt saus.

“Det kan godt hende du liker kinamat”, fortalte han meg etterpå. “Men den kinamaten du får i Kina er ikke den kinamaten du får her hjemme,” konkluderte han.

DEN VIKTIGSTE TINGEN Å HUSKE
Jeg lander i Shanghai rundt klokken 1 om natten norsk tid. Da er det morgen i gigantbyen. Før jeg drar må jeg huske på å skrive ut en lapp på printeren med kinesiske tegn der det står “Kjør meg til Crown Plaza Fudan, 199 Handan Road”. Det er adressen til hotellet hvor jeg skal bo.

Lappen med hotelladressen er det absolutt viktigste du trenger i Kina. Det er tre grunner til at du trenger den:

1. Du kommer garantert til å gå deg vill.
2. Du kommer garantert til å gå deg vill fordi ingen skjønner hva du mener når du spør om retningen.
3. Etter at du har gått deg vill har du lite lyst til å virre rundt på et ukjent sted hvor ingen skjønner hva du sier.

Faktisk har jeg vurdert å skrive hotelladressen med sprittusj i pannen. Eneste grunnen til at jeg ikke gjør det er at hvis jeg gjør det selv i speilet, så blir tegnene speilvendt, og speilvendte kinesiske tegn er sikkert ikke så lett å forstå selv for kinesere.

Det er altså mye å tenke på.

TO KJEMPEGODE IDEER
Det hjelper ikke at min gode venn Ingolf, tidligere privatdetektiv med dårlige referanser, nå entreprenør uten fagbrev og et oppkomme av innovative ideer, henger på og skal ha meg til å gjøre business der borte.

1,4 milliarder kinesere. Alle ser helt klin like ut. Det er jo et marked overgår selv de villeste fantasier for Ingolf.

Han har funnet ut at kineserne er små av vekst. Én idé jeg skal selge er et nytt konsept med små portable trappestolliknende platåer. Kineseren skal bruke den i forhandlinger med vestlige forretningsmenn.

“Hver gang de skal snakke med en vestlig forretningsmann kan de sette den foran seg, stige to trappetrinn opp, og se ham rett i øynene. Forhandlingene kan deretter fortsette under likeverdige forhold,” sier han.

Nå vil han starte firma og bygge fabrikk. “Vi løfter Kina” er visjonen. Ingolf tipper at IKEA vil ta full tenning på ideen.

“Bare tenk på hvor mange kinesere som ikke når opp til øverste skaphylle på IKEA-kjøkkenet. Med “Hvit manns utsikt”, gjør de det”, forteller han videre.

Ja, han har kalt oppfinnelsen “Hvit manns utsikt”.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg får solgt den inn til Ingvar Kamprad. Men Ingolf mener det iallfall er verdt forsøket. Og skulle ikke det lykkes så bør jeg kontakte Reitan-familien og få med dem på hans kinesiske Narvesen-vri.

Ingolf har fulgt nøye med på den kinesiske ettbarnspolitikken og konsekvensene av denne. Når en hel nasjon og generasjon snart består utelukkende av gutter, så får det selvsagt konsekvenser for varesortimentet. Menn kjøper jo langt færre produkter enn kvinner. Det kan bli kostnadseffektivt og svært lukrativt.

“Hør på denne”, forteller Ingolf entusiastisk. “Hva med å starte en kioskkjede der vi utelukkende selger sigaretter, øl og pornoblader?”

Ja, hvorfor ikke? Dette kan bli en reise for historiebøkene. Ønsk meg lykke til!

Nyttig å vite om etikette
Slik drikker og skåler du i Kina
Slik spiser du i Kina

Skippertakets opprinnelse er fremdeles et mysterium.

Ifølge Norsk Riksmålsordbok fra 1947 har skippertak denne definisjonen: “Egentlig et krafttak som en skipper tar i arbeidet om bord når det gjelder, (mens han under vanlige forhold har gode dager). Et plutselig, kortvarig krafttak.”

HVEM BRUKTE ORDET FØRST?
Jeg har lett etter hvem som først brukte ordet skippertak. Hvem var ordets opphav? Jeg har spurt Norsk språkråd og lett i arkiver, men ikke kommet så langt.

Første gang det er dokumentert at ordet blir brukt i skriftspråket vårt er i “Krøniker fra den gamle by” fra 1916 av den bergenske forfatteren Hans Wiers-Jenssen.

Han hadde jeg aldri hørt om før, så her er en kort oppsummering av hans liv: Wiers-Jenssen ble født 25. november 1866 og døde 25. august 1925. Han var skuespiller, sceneinstruktør, forfatter og teaterhistoriker. I sin ungdom var han innom Dagbladet som journalist. På sine eldre år var han opptatt av spiritisme og andre overnaturlige fenomener. Se bildet av bysten hans her.

Det er ingen utenfor Bergen som husker Wiers-Jenssen lenger. Men ordet skippertak brukes den dag i dag. Samtidig mistenker jeg at ordet må ha blitt brukt lenge før Wiers-Jenssen skrev det i sine “Krøniker”. Eller er han faktisk far til ordet skippertak?

TIPS MEG!
Vi er de eneste i verden som bruker ordet skippertak. Og jeg skulle gjerne visst hvorfra det kommer og hvem som først fant på å bruke det.

Har du tips om saken?

Legg det inn i kommentarfeltet under.

Flott øyeblikksbilde fra webkameraet som viser Tjørhomfjellet.

Men når er det egentlig skiføre? Jeg kommer fra en snerik del av landet og må ha en god halvmeter før jeg vurderer å spenne skiene på.

Den tidligere språkråddirektøren Sylfest Lomheim mener at 15-20 centimeter kan holde. Han taler jo med en viss pondus.

Men i Stavanger og omegn klarer de seg med langt mindre. Her begynner ungene å mase om nye skistøvler allerede når det første rimet legger seg.

For å si det sånn. Her har jeg snart bodd i 20 vintre. Jeg har sett mange galninger på ski i oljebyens gater – men aldri skiføre.

REGLER
Så hvordan forklarer du egentlig skiføre? Ordet eksisterer kun på norsk. Selv en oppegående engelskmann vil ikke ha sjans til å finne det ordet i sin dictionary.

Jeg tror vi må lage en ombudsmann for det.

Og hvor mye sne skal det egentlig være før noe kan kalles skiføre? Har Norsk Standard noengang regnet på det?

Her bør vi som vinterland og vertsnasjon absolutt gå i bresjen og sette standarden en gang for alle.

Vi trenger noen regler. Ikke tulle rundt slik vi gjør nå.

UFORSIKTIGHET
Vi nordmenn er i det hele tatt ganske skjødesløse og lemfeldige i vår omgang med sneen og ordene knyttet til den.

Fonn og skavl – javel. Men hva er den signifikante forskjellen mellom dem? Er den ene høyere, er den andre bredere? Sne er de begge. Forklar meg dét.

Og hvorfor sier jeg sne der andre sier snø? Hvorfor påstår en kranglete kunstnerslektning av meg at det heter sny? Vi er jo jevngamle og vokste opp bare et par mil unna hverandre!

Jeg er i det hele tatt noe bekymret over utviklingen. Iallfall nå som vi skal ha Ski-VM og alt mulig i hovedstaden. Hvis vi ikke kan bli enige om hva som er skiføre og hva det det hvite teppet har som navn. Ja hva da?

Hva vil utlendingene tro om oss?

Det som skjedde ble beskrevet som “et brutalt og vedvarende seksuelt angrep samt spark og slag”. Hun ble ifølge flere medier reddet etter at en gruppe kvinner og om lag 20 egyptiske soldater kom til hennes unnsetning.

UNDERRAPPORTERT

Det er ikke så ofte vi hører om at kvinnelige reportere blir utsatt for seksuelle overgrep mens de er ute på jobb i fremmede land. Det kan være flere årsaker til dét.

En artikkel publisert i Columbia Journalism Review i 2007 vektlegger at seksuelle overgrep mot kvinnelige korrespondenter blir underrapportert fordi kvinnene frykter at de da vil miste fremtidige oppdrag.

Laila Lalimi i Nation Magazine sier ifølge The Guardian at kunnskapen om overfallet på Lara Logan er et viktig signal til omverdenen.

“Lara Logan har brutt et mektig tabu (ved å stå frem)”, sier hun.

En rekke støttegrupper er opprettet for Lara Logan. Også flere grupper mot seksuell trakassering bruker hennes eksempel. Men det er også de stemmene som mener hun bare har seg selv å takke når hun er så dum og drar på jobb i et muslimsk land.

Dette tabuet er nok på langt nær brutt.

Det er ennå stor forskjell på om du kommer hjem med en knivstukket mage, eller et opprevet underliv.