Arkiv | mars, 2011

Hitler på kinesisk

7 Mar

Mange kinesere ser på Adolf Hitler som en helt.

De mange kinesernes beundring av Adolf Hitler virker absurd når du møter den. Spørsmålet er hvordan du skal håndtere det.

I forrige uke kom stjernedesigneren John Galliano ut i hardt vær etter at den britiske tabloidavisen The Sun viste en åpenbart beruset Galliano som forteller et par høyst forbausede tilstedeværende at han elsker Hitler. Skandalen var et faktum og det tok ikke lang tid fra videoen ble publisert til avskyerklæringene strømmet inn fra Hollywood til catwalken i Paris. Galliano ble kastet ut av motehuset Dior.

Enhver antydning av Hitler-beundring vil i vår del av verden vekke avsky lik den vi så i forrige uke. Krigen er drøyt 70 år unna, men dette er en sementert del av den kollektive europeiske bevissthet.

I forrige uke satt jeg på en forelesning og hørte på en kinesisk professor. Da kom det et spørsmål fra en av studentene om den kinesiske ettpartistatens propagandaapparat.

Om det sa professoren: «Vår propaganda er så god, så utspekulert, at den er bedre enn Nazi-Tysklands,» sa han.

Denne sammenligningen var ikke negativt ment. Tvert imot. Nazi-Tysklands propagandaapparat var i hans øyne veldig bra. Det kinesiske altså enda bedre.

Det var flere av mine norske medstudenter som himlet med øynene etter uttalelsen fra professoren. Men denne type forskjønnelse av Nazi-Tyskland og Hitler er langt fra uvanlig hos mange kinesere, ifølge de som kjenner Kina godt.

«Kineserne ble også overfalt og utsatt for de verste overgrep på 1930- og 1940-tallet. Det var det japanerne som gjorde, og mange kinesere hater Japan. Derfor kan det virke rart at så mange kinesere ser på Hitler som et idol, at han var en diktator som fikk utført mye,» fikk jeg høre fra en nordmann som har bodd lenge i Kina.

Dette gjelder selvsagt ikke alle kinesere. Overhodet ikke. Men det skjer ofte nok til at temaet ble tatt opp i forkant av at jeg og mine medstudenter skulle på en enukes studietur til Kina. Likevel har jeg inntrykk av at dette ikke snakkes høyt om. Det var ingen som tok opp kommentaren med den kinesiske professoren, eller innga noen motsigelser. Slik jeg har forstått det blir kommentarer som dette sett gjennom fingrene med. Antakeligvis av høflighet.

Vår kontakt med kineserne blir enda mer omfattende i tiden fremover. Det er ikke bare vi som drar til Kina for å bygge fabrikker. Kineserne kommer også til oss for å skaffe mer teknologi og ekspertise. Da vil flere av oss måtte ta stilling til nazivennlige uttalelser.

Og en gang i nær fremtid kan en journalist høre et Hitler-positiv utsagn komme fra en kinesisk bedriftsleder. Journalisten vil mest sannsynlig tro at han eller hun har hørt feil. Trolig vil journalistens redaktør også mene at journalisten har hørt feil. Men det har journalisten sannsynligvis ikke.

Vil vi feie det under teppet slik vi gjør når vi er på besøk i Kina? Det skal bli interessant å se hvordan vi i mediene velger å håndtere det hvis en slik uttalelse faller på europeisk jord.

Kinesisk høflighet

1 Mar

Stiletthælene klaprer raskt over marmorgulvet i korridoren. Den kvinnelige hotellansatte rekker det bare nesten. Det blir jeg som trykker på heisknappen først.

«Excuse me, Sir», sier hun og ser på meg med litt skuffelse i de mørke øynene, «You’re too fast for me.»

Igjen har jeg gjort en feil. Det var selvsagt hun som skulle sørget for at heisen kom, og at jeg ble vist inn i denne. Det er hennes jobb. Jeg er gjest og bør oppføre meg som en. Enda en gang turet jeg frem uten å ense omgivelsene.

Jeg har bare vært noen dager på studietur i Kina, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg som en lofottorsk i Huangpu. Jeg kommer fra et land hvor service er et fremmedord (utt: sørvis) og høflighet er en frase.

De små episodene der jeg opptrer som en bøllete bavian er mange. Jeg ser en kaffeautomat i restauranten og setter i gang med full selvbetjening, jeg går mot utgangen og lukker opp døren selv, jeg stiller et spørsmål til professoren på universitetet uten å titulere ham først.

Mestrer jeg ikke dette engang, enkel folkeskikk, vil jeg noengang kunne forstå den kinesiske kulturen?

Det blir sagt at du kan si hva du vil om Kina. Tenke hva du vil om Kina. Kina vil fremdeles være Kina. I dette ligger alt fra det mest positive, til det mest negative, fra det mest skremmende til det mest håpefulle.

Jeg synes det er mer enn pussig at nyhetssendingene til CNN av og til går i svart når opprøret i Libya og andre araberstater omtales. At jeg ikke får tilgang til Twitter. At jeg ikke får direkte tilgang til Facebook. Det er sensur. Jeg kan ikke forstå det. Det er imot alt jeg har lært. Her møtes det med et skuldertrekk.

Kineserne har det travelt. Det kan alle se på skyskraperhimmelen som løfter seg over finansdistriktet Pudong. Det går raskere her enn i New York. Det er hit Maglev-toget går fra den internasjonale flyplassen i Shanghai – i opptil 431 km/t.

Kinas økonomi gikk forbi Japan i fjor. Men i forhold til bruttonasjonalprodukt per capita, altså verdiene av alt som skapes og produseres av et land fordelt på hver innbygger – så er det skyhøyt opp til Japan. Kina har tross alt 1,34 milliarder innbyggere.

Kineserne er mer opptatt av å løfte folket sosialt og økonomisk. Menneskerettigheter får vente. Det kommer. Først må folk få skikkelige levekår. Jobb. Kjøpekraft. First things first.

Kineserne er pragmatiske. Så lenge de kan operere under noenlunde stabile forhold betyr det lite om det er Gaddafi eller Stoltenberg som styrer landet de gjør forretninger med. Eller som Deng Xiaoping, lederen som lærte sitt folk å elske kapitalismen, sa det: «Hvem bryr seg om katten er svart eller hvit – så lenge den fanger mus.»

De er allerede hos oss og kjøper selskaper. Elkem, Volvo. Usikkerheten brer seg hos ansatte, ledere, fagforeninger og politikere i Europa. Hva vil de? Hva skjer med oss?

Kinas vekst inn i supermaktposisjon sammen med USA vil også føre til økende upopularitet. Alle elsker å hate USA. Etter hvert vil Kina også bli upopulær. Kanskje til og med før flesteparten av oss rakk å bli nysgjerrig på landet.

I mellomtiden får jeg lære meg å vente med å trykke på heisknappen. Slutte å ta kaffe selv. Og titulere korrekt.

Et sted må det begynne.