Arkiv | november, 2013

Versting-sjokoladen Gullbrød

30 Nov

20131130-210812.jpg

Så du trodde du kunne kose deg litt ekstra med marsipan nå i julen? Da må du tro om igjen. Gullbrød er kåret til versting.

BLINDEFORBUNDET lanserte for litt siden et opprør mot liten, uleselig skrift på produkter og tjenester. Allergikere har fått i seg feil mat, og syke har tatt gal dose medisin på grunn av skrift på etiketter de ikke evner å lese.

Marsipansjokoladen Gullbrød ble uthengt som liten skrift-versting. Det er nærmest umulig å lese hva som egentlig er i sjokoladen, ifølge Blindeforbundet.

Så jeg tok frem forstørrelsesglasset for å lese hva den inneholder: Mandler, sukker, kakaomasse, glykosesirup, kakaosmør, tørrmelk, emulgator (soyalecitin), konserveringsmiddel (E202), fuktighetsbevarer (invertase) og aroma.

Jupp, var det ikke jeg tenkte. Ikke så mye som et fnugg av verken gull eller brød i sjokoladen!

denne kampanjen støtter jeg fullt ut! Skriften må bli større. Lesevansker er nemlig alvorlige greier. Særlig fordi det har fått konsekvenser for meg. Og enhver er seg selv nærmest.

I mitt tilfelle er det meg selv.

SELV SLITER JEG jeg med å lese etikettene på flasker. Det vil ikke ta seg godt ut under de kommende juleselskapene. Når jeg skal servere eplemost, blir det servert konjakk. Når jeg skal servere likør, blir det skjenkt vin. Og til kakene kommer gjerne akevitten på bordet!

– Du må gå til lege, forlangte kona en kveld det gikk skikkelig i ball for meg.

– Og du kan samtidig konsultere ham om alle de andre tingene som feiler menn som passerer 40, var beskjeden.

Ja, så jeg gikk til doktoren. Der fortalte jeg at jeg nok trengte alt av tester, både bak og frem og gjerne en sjekk om jeg har dårlig hørsel – for jeg får jo aldri med meg beskjedene hun gir.

MEN FØRST BLE det synstest. Doktoren pekte på bokstavtavla og ba meg lese opp bokstavene han pekte på. Jeg lot som om jeg visste svaret. Dette irriterte ham litt, så jeg tenkte at jeg kunne løse opp stemningen med litt humor.

– Du doktor, hvis jeg får meg lesebriller, vil jeg bli i stand til å lese da?

– Selvfølgelig, sa doktoren, hvorfor spør du?

– Fordi jeg er ordblind og ikke kan lese.

Legen lo ikke. Tabbe. Doktorer bør man holde seg inne med. Tenk på alle de rare diagnosene de kan klistre på deg. Det er best å passe seg.

Doktoren rynket panna mens han leste resultatene fra alle prøvene. Jeg tenkte at det måtte være noe alvorlig. Dette er et sånt øyeblikk der tiden står stille. For hva kunne det være? Høy kolesterol? Gikt? Lupus?

TANKENE RASTE gjennom hodet. Noe måtte jeg si for å bryte stillheten. Jeg fortalte ham at det ble mye tullball under middagsserveringen, og at det var utløsende årsak til legebesøket. Det ble servert cognac til forretten, likør til hovedrett og øl til dessert hjemme hos oss.

– Du doktor, kan det være at jeg har fått et alkoholproblem?

Nei, det var visst ikke dét heller.

– Det er nok synet ditt som er blitt dårlig, sa doktoren.

– Tror du ikke heller at det er skriften som er blitt for liten? svarte jeg og viste til Blindeforbundets kampanje.

FRYKTEN NÅ er at jeg må kjøpe briller og ende opp som mine foreldre. De har tre par briller hver:

Ett par for å lese avisen. Ett par for å se på tv – og ett par for å finne de to andre brillene.

Les også:
Uleselig håndskrift
Vannselgere
Sjyverk
Bilde ved fjellvann

Kunsten kaller!

29 Nov

Kalkulerende kremmere kompromitterer kreatørene. Krymper kunstnernes karrige kår.

Krever kunsten kvalt.

Kulden kommer krypende. Kutterne knuger kreativiteten, karikerer kreasjonene.

Kollaboratørenes kaldprat kamuflerer konsekvensene, kultiverer konformiteten.

Kumpanene kalibrerer kanonene, kort kommenteres konflikten: «Kunsterne klager konstant!»

Konspiratørene kakler kaudervelsk: «Kulturarv? Komisk! Kravstore, kunnskapsløse koseunger!»

Kreative kvinner, kunstens kårmenn; Kongedømmets kulør kompromitteres!
Knytt kraftfulle kringvern.

Kast kvadene, knekk kullstiftene, knus klaverene.
Kunsten kaller!

Les gjerne også:
Pokkers pollen!
Bilde ved fjellvann

To tanker i hodet samtidig – er det mulig?

23 Nov

Det er ganske mange som med alvorlig mine pleier å si at det er nødvendig å «ha to tanker i hodet på en gang». Men er det faktisk mulig å ha det?

– Det må da gå an å ha to tanker i hodet på en gang! lyder det indignert fra politikerne i fjernsynsdebatten.

MEN SNAKKER de sant? Kan man virkelig fokusere på to ting samtidig? Kan man ha to tanker gående på en og samme tid?

Mens jeg tok et kurs i organisasjonspsykologi var det en foreleser, psykolog av yrke, som irriterte seg grenseløst over alle tankene som ble tenkt samtidig.

Han hørte det stadig i Dagsrevyen, sa han, at folk måtte ha to tanker i hodet samtidig.

– Men det går ikke! sa psykologen i nesten hver eneste forelesning vi hadde med ham.

– Det er fullstendig umulig å ha to tanker i hodet samtidig, sa han.

DET DU kan ha er to tanker rett etter hverandre, mente han. Men aldri samtidig.

Prøv selv. Tenker du to tanker samtidig, eller kommer tankene veldig kjapt etter hverandre?

Her er en liten test: Tenk på at du klatrer i et veldig høyt fjell. Forestill deg de flotte snødekte toppene, den friske luften og den utrolige utsikten.

Har du bildet av deg selv i fjellet klart for deg i hodet?

Ok, tenk nå på hva du har kjøleskapet ditt. Hva er der?

Prøv deretter å tenke på begge deler samtidig.

Klarer du det?

Les gjerne også
Året jeg ble portugiser
Sisteskvetten
Bilde ved fjellvann

Året jeg ble portugiser

16 Nov

Det har skjedd noe merkelig det siste året. Det startet i januar. Ukjente mennesker begynte å snakke engelsk til meg.

Jeg sjekker inn kofferten. Damen i skranken spør «Do you have a passport?». Jeg går gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen. De spør: «Are there any liquids in your bag?» Jeg går inn på kiosken og kjøper en kaffe: «Would you like to pay cash or by credit card?»

SIST DENNE UKEN stod jeg i en hotellheis i Oslo hvor min medpassasjer, tydelig norsk på aksenten å bedømme, begynte å fortelle meg på engelsk at jeg ikke burde ta hotellets utgang til venstre, men heller utgangen til høyre på grunn av anleggsarbeid utenfor. Jeg stotret frem et pinlig «thank you».

Jeg undrer. Hvilke signaler sender jeg ut som gjør at noen mennesker, i det nanosekundet hjernen gjør vurderingen, faller på at jeg tilhører kategorien utlending?

– Det er fordi du likner på en portugiser! Trekkene dine blir tydeligere når du blir eldre, sier min gode venn Ingolf. Jeg sitter og drikker kaffe med ham på eplefarmen hans i Lier og forteller engelskhistorien.

Portugiser?

– Ja, jeg har vært i Portugal mange ganger. Du likner på en sånn portugiser som sitter på en stein på og ser tankefull utover havet. De har jeg sett mange ganger, forteller Ingolf.

MEN JEG VIL IKKE være portugiser! Ikke at jeg har noe imot portugisere, altså. Men jeg er født og oppvokst nord for Polarsirkelen. Det er et stykke unna Portugal, for å si det sånn.

– Det går helt bra å være portugiser, svarer Ingolf. Men du bør kanskje være oppmerksom på at det ikke bare er utseendet ditt som forandrer seg. Døgnrytmen din vil også endre seg.

Jaha?

– I dag er du A-menneske, du legger deg til Dagsrevyen og er oppe før hanen galer. Snart vil du synes at klokken 02 om natten er for tidlig til å legge seg, og at klokken 11 om formiddagen er for tidlig til å stå opp.

Les gjerne også:
Sisteskvetten
Vannselgere
Sjyverk
Bilde ved fjellvann

Sisteskvetten

8 Nov

Hva gjør man med sisteskvetten? Det er det store spørsmålet.

Hva gjør man med sisteskvetten? Det er det store spørsmålet.


Det har vært mye debatt om sorteringssamfunnet den siste tiden. Det beskriver en verden der enkelte individer er sortert bort fra samfunnet på bakgrunn av egenskaper.

SELV ER JEG en attpåklatt. Yngste barn i en søskenflokk på fire. Faren min, sjøkapteinen, hadde passert de førti med god margin da han ved et uhell ramlet på glattisen etter et hyggelig lag en sen januaraften i 1970. Dermed dro han ikke til sjøs som han skulle etter turnusen, men måtte tilbringe noen ekstra uker hjemme som sykmeldt. Ni måneder etter kom jeg til verden.

Ikke en helt planlagt familieforøkelse, altså. Og dette ble sisteskvetten for min fars del.

Å være resultatet av sisteskvetten er ikke bare, bare. Noen burde ta debatten om det er etisk riktig å bruke den. Mine eldre brødre er både høyere og mørkere enn meg. Vi veier noenlunde det samme, men det er klart at de ti ekstra centimeterne de rager i høyden, gjør noe med proporsjonene. Når bedriftsdoktoren påpeker at jeg drar på et par ekstra kilo for mye, så svarer jeg at det ikke er vekten som er problemet. Det er høyden!

JEG SER OGSÅ med bekymring på at mitt hår gråner langt raskere enn mine eldre brødre. Hvis håret eldes raskere, hva med resten av kroppen? Hvilke fremtidsutsikter og liv kan en vente når man er produkt av sisteskvetten?

Min gode venn Ingolf, tidligere privatdetektiv med dårlige referanser, har nå slått seg på produksjon av eplecider. Han har dermed en viss erfaring og fagkunnskap angående sisteskvetten. Jeg må derfor konsultere ham.

PROBLEMET MED sisteskvetten, forteller han, er at den alltid inneholder mye grums og bunnfall. På den ene siden kan du få presset noen ekstra liter cider ut. Det er bra for lønnsomheten. På den andre siden risikerer du å ødelegge kvaliteten på produksjonen. Det er ikke så bra for lønnsomheten.

– Så når det kommer til sisteskvetten er jeg alltid i tvil. Skal den bli til herlig, leskende drikke, eller skal den slås ut? Det er det filosofiske spørsmålet, sier Ingolf.

– Ja, så hva pleier du å gjøre med sisteskvetten da?

– Den tar jeg med. Sisteskvetten er kanskje ikke så blank og perlende som resten av produksjonen. Men den smaker akkurat like godt!

Les også:
Uleselig håndskrift
Vannselgere
Sjyverk
Bilde ved fjellvann

Uleselig håndskrift

1 Nov

Det holdes håndskriftkurs for voksne. Det har jeg ennå ikke meldt meg på.

Det holdes håndskriftkurs for voksne. Det har jeg ennå ikke meldt meg på.


Ganske titt får jeg som oppgave å signere oppgaver som mine barn har gjort på skolen. Det er verste det jeg gjør. Jeg langskjemmes hver gang jeg må plukke opp pennen og skrive noe for hånd. Jeg vet at det skal leses av andre.

Min forlegenhet skyldes at jeg har en så uforlignelig dårlig håndskrift. Mine håndskrevne bokstaver er så tredjerangs at min mor mente at jeg var automatisk kvalifisert til medisinstudiet.

– SLIK HÅNDSKRIFT har jeg sett før – på resepten fra legen, sa hun hver gang hun skulle streve seg gjennom stilene mine på ungdomsskolen.

Ja, jeg jobbet som journalist i mange år. Og det var nok en del intervjuobjekter som gned seg i øynene et par ekstra ganger når de åpnet morgenavisen og leste noe de absolutt ikke hadde uttalt.

PROBLEMET VAR at jeg ikke greide å lese mine egne notater fra intervjuet. Jeg kom tilbake med en halv skriveblokk full av mystiske tegn som danset spagettivals utover papiret. Deadline er som kjent alltid passert, og det ble aldri tid til å hengi seg til inngående studier av hieroglyfene.

En gang fikk jeg påpakning av en redaktør som mente at han fikk uforholdsmessig mange klager fra bladets viktigste kilder. De mente seg feilsitert.

– Hvem kan vel ikke skjønne det? Jeg må jo gjendikte alt jeg hører de snakke om! svarte jeg til mitt forsvar.

MEN NÅ MENTE altså redaktøren at det var jeg som hadde et problem. Og som ansatt ble det dermed også bladets problem.

Dette var en påstand jeg ikke gjerne ville akseptere.

– Det er jo du som har ansatt en mann som ikke kan lese sin egen håndskrift. Det stod ikke noe om dette i stillingsutlysningen. Og du burde iallfall ha presisert det under jobbintervjuet!

Dagen etter fikk jeg gå til innkjøp av båndopptaker. Regningen tok redaktøren.

MEN SANT Å SI var det ikke bare negative tilbakemeldinger fra intervjuobjektene.

– Jeg aner ikke hvor du har fått det i fra, det du siterer meg på i dag. Men jeg står inne for det 110 prosent! var det en kilde som ringte og fortalte meg.

Dermed kan jeg stå inne for akkurat dét sitatet. Det er klart som blekk.